Å være sin egen bestevenn

Å være sin egen bestevenn

Tåka ligger tung over det indre landskapet. Kroppen vil ikke henge med og hodet føles som en tjukk grøtete masse. Allerede før jeg åpner øya kjenner jeg tyngden av en lang ensom dag foran meg.
Jeg bor i et land med fred og frihet. Jeg har nok mat og rene klær å ta på meg. Det er varmt vann i springen og jeg eier min egen (mo)bil. Jeg har kvaliteter og ressurser og er på mange måter seierherre/frue i eget liv. Likevel blir jeg i perioder så til de grader satt ut av spill på grunn av gamle følelser og indre smerte.
Fagfolk kaller det PTSD.

På slike dager trenger jeg ekstra sterkt en bestevenn. En som heier, støtter, oppmuntrer og bare

ER der sammen med meg.
Min indre kritikker er ikke nådig på dager som dette: ”Hadde du bare tatt deg sammen så hadde du nok klart å fungere bedre. Hvis du bare biter tenna litt mer sammen, så vil du klare mer.

Du er bare lat, en udugelige taper…..”
Å sammenligne seg med dem som klarer så mye mer enn meg, mine venner som tilsynelatende lever så mye bedre liv, gir næring til de negative stemmene.

Det er her jeg har oppdaget et viktig verktøy. En skinnende skatt. Jeg trenger å være min egen bestevenn. Erstatte de negative, nedlatende, kritiske tankene med oppmuntrende, gode heia rop.

”Denne utfordringen klarte du fint! ”

”Nå satte du en viktig grense. Jeg er stolt av deg”

Eller

 ”Jeg klarte å stå opp og sette på kaffen i dag. Bravo!”
”Frokosten er gjennomført! Strålende!”
”Jeg puster fortsatt. Supert!!”

Det gjelder å legge lista så lavt at det uansett blir seier, til og med i dag.
Det er bare jeg som til syvende og sist vet hvor mye disse enkle oppgavene koster meg på dager som dette. Jeg kan ikke forvente eller kreve at noen skal forstå det fullt ut. Derfor har jeg etter hvert lært meg å være min egen beste heiagjeng. Da får jeg høre akkurat det jeg trenger å høre der og da. Erfaringen min er at på dager der jeg klarer å være nettopp det, min egen bestevenn, og heie meg selv fram, da klarer jeg mer enn dagsformen skulle tilsi. Og jeg klarer langt mer enn når jeg er min egen verste kritiker. Dagen blir litt lysere når jeg leter etter det positive og ikke det negativ. Det krever trening – masse trening, selvdisiplin og utholdenhet. Og det har jeg blitt skikkelig flink til!!!! (tommel opp, applaus, smilefjes osv…)

Selv på dager som er dritt er jeg sjelden så tilfreds som når jeg klarer det kunststykke å nære meg selv med nødvendig trøst, oppmuntring og håp. Omfavne hele meg, akkurat slik jeg tror en bestevenn gjør.

Noen ganger fungerer det ikke like godt. Da prøver jeg å forestille meg hva min kloke og gode terapeut ville sagt til meg. Atter andre dager duger bare fullstendig «time-out».  Da tar jeg en pause fra å være positiv og mentalt flink. Det er også helt greit. Viktig med balanse mellom minus og pluss 😉

Enten man er satt til sides fra den ordinære samfunns aktivitet eller er midt i sentrum av begivenhetenes gang, er det avgjørende hva man velger å fylle tankene med.

Enten du er administrerende direktør for en stor bedrift eller bare direktør i eget liv, statsminister eller uføretrygd, så trenger du en bestevenn som oppmuntrer, veileder, heier deg frem til den beste utgaven av deg selv. Der er vi ikke så forskjellig statsministeren og jeg. Vi kan ikke bestemme hvilke kort vi får utdelt i livets spill, men vi kan bestemme hvordan vi vil bruke de kortene vi har fått tildelt.

Akkurat i dag tenker jeg:

Jeg vil være helten i mitt eget liv. Min egen bestevenn!
Det kommer bedre dager.
Jeg gjør så godt jeg kan og det er godt nok!!!

Godt jobba Kirsten 

Forfatter: Kirsten Oustorp

Relaterte innlegg
Kommentarer ( 2 )
  1. Bjørg Oustorp
    27. juni 2018 at 09:10
    Svar

    Bravo Kirsten. stolt av deg. Klem mamma n din

  2. Julie Henriksen
    30. september 2018 at 14:11
    Svar

    Dette var godt skrevet! Om man jobber med å bli trygg på seg selv, og forstå sine egne behov, så tror jeg man er inne i en positiv retning.

Legg igjen en kommentar