ADHD, en diagnose med ufortjent dårlig rykte.

ADHD, en diagnose med ufortjent dårlig rykte.

 

Det er få diagnoser med dårligere rykte enn ADHD. Det florerer av fordommer og myter rundt denne diagnosen. Avdelingleder ved ABUP, Karl Erik Karlsen, har behandlet barn og unge med ADHD i 24 år. Han er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få fjernet det dårlig omdømme ADHD har i befolkningen.IMG_1321

– Det er en utbredt misforståelse at barn og unge med ADHD er bråkmakere og spilloppmakere. Til en viss grad er dette sant, men det er så stor variasjon. Det er noen forferdelige myter rundt ADHD, og det er et stempel som er veldig dumt. Jeg skulle gjort nesten hva som helst for å få fjernet dette. Det er mange som ikke ønsker å bli assosiert med diagnosen nettopp på grunn av disse mytene. Det skjønner jeg veldig godt, og det er noe dritt. Kunne det ikke bare vært som diabetes eller andre nøytrale sykdommer, eller tilstander. Ja, for ADHD er en tilstand, en måte å være skrudd sammen på, sier Karl Erik

Er det flere med ADHD diagnosen nå enn tidligere?

– Fra 1992/93 var det et økende fokus på ADHD i Norge. Da jeg begynte i faget så husker jeg at dette var et felt som ikke var særlig godt beskrevet, men at det begynte å komme miljøer i Norge som tok for seg forskning på feltet. Birkelid kompetansesenter i Sogndalen, et spesialpedagogisk kompetansesenter, var tidlig ute. Der var det en del nevropsykologisk ekspertise og lege ekspertise allerede den gangen. De samarbeidet først med barneposten, men så i 1992 ble dette flyttet over til barne- og ungdomspsykiatrien. Da kom jeg inn i bildet, og hadde min læremester i psykologspesialist, Peter Arnesen. Han kom fra Bergens miljøet og fra de gamle professorene som hadde interessert seg for ADHD, ADD m.m, og som hadde forsket en del på det.  Vi jobbet i team med utredninger og behandling. I begynnelsen hadde vi apparater for å måle bl.a. hudledning. Det var mye styr, og vi hadde  til og med et lite labratorium. Siden den gang har man forlatt dette. Nå stilles diagnosen mer som et resultat av nokså nøye anamnese, det vil si utviklingshistorien til barnet, man hører foreldrene fortelle, observasjoner fra skole,  barnehage og de som er rundt barnet. Så vil jo barnet selv kunne si noe om hvordan han/hun føler det. Resultatet av alle disse tingene er avgjørende. Man kan også gjøre en del testing. Både vanlig intelligenstesting, som ikke nødvendigvis gir seg noe særlig utslag, men det kan være en del forskjeller mellom evnen til å resonnere og evnen til å utføre. Det kan være en delay som ikke har noe med intelligens å gjøre, men at du kanskje ikke får ut potensialet ditt. Det er nok en klassiker, sier Karl Erik.

– Man kan også gjøre hurtighetstesting, som går ut på hvor raskt man klarer å omsette det man allerede vet i praksis ved å teste hurtigheten ut i fingertuppene når man sitter med f.eks. en pc. Dette kalles en kubitest. Så er det nasjonale standarer for utredninger som vi følger her på poliklinikken.

Er symptomene like hos de fleste, eller er det mer komplekst enn som så?

–  Det kan definitivt være ulikt, men det er mange likhetstrekk. Det er  viktig for meg å presisere at dette ikke bare gjelder ADHD, men også ADD. Det trenger ikke være hyperaktivitet inn i bildet, men det er en forstyrrelse av oppmerksomheten og konsentrasjonen som er kjernesymptomene i dette. Det er et komplekst felt, og man skal ha mye erfaring og kunnskap i å vurdere hva som er hva. Det er ikke nødvendigvis slik at man henger opp ned i et tre, eller ikke klarer å følge med selv om man har ADHD. Noen er til og med ganske gode til å konsentrere seg, til å være hyperkonsentrert. Men det er jo på områder som fenger vedkommende. Da kan man være superkonsentrert, og så faller alt det andre vekk. Det kan jo være et av dilemmaene for hyperkonsentrasjon. Det er mange som tror at ADHD handler ene og alene om hyperaktivitet. Dette er en utbredt  misforståelse, som vi aldri ser ut til å bli kvitt, sier Karl Erik fortvilet.

Myte: «Jeg kan ikke ha AD/HD; jeg er ikke hyperaktiv.»

Er det flere gutter enn jenter med ADHD?

–  Det er det! Det er langt flere gutter som blir henvist, og langt flere som får diagnosen. Rundt ¼ er gutter. Man har blitt mye mer oppmerksom på jenter de siste årene. Det har kommet mer forskning på dette, og det er skrevet mer om det. Du har de klassiske guttejentene, som ikke nødvendigvis har ADHD, men som kan ha noen av de samme hyperaktive symptomene. Så er det langt flere stille jenter som har konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer. De er gjerne sosialisert til å være rolige, og til å ikke skape noe oppstyr rundt seg. Det viktigste å huske på her, er jo at de ikke får ut potensialet sitt. Dette fordi de ikke blir fanget opp og dermed ikke får den oppmerksomheten de burde.

Er det vanskeligere å fange opp jentene enn guttene ?

– Tradisjonelt sett så har det jo vært det, og det handler ene og alene om kunnskap i fagfeltet generelt, og også i det pedagogiske feltet.

 

Myte: «Den sjenerte, dagdrømmende datteren min

kan umulig ha AD/HD!

Jeg trodde det bare var hyperaktive

smågutter som fikk det.»

Har medisinering av ADHD endret seg?

– Ideelt sett så behandler man det mye mer bredspektra. Den medikamentelle delen av det er bare ett aspekt. Spesialpedagogisk tilrettelegging, forståelse rundt omfanget av problemene, og dermed mer skreddersydd tilrettelegging har nok mer fokus nå enn tidligere. Både selvforståelsen hos den det gjelder, og forståelsen fra lærere og foreldre, er av avgjørende betydning for at potensialet skal kunne komme ut, og for at de skal kunne ha det bra. Så er det jo noen som vil kunne ha nytte av medisiner, og det er for å minske det gapet mellom det du tenker du bør gjøre, og det du faktisk bør gjøre. Som f.eks. det å kunne følge godt med på tavla, utføre lekser eller andre ting som krever oppmerksomhet.

Kan man bruke medisiner kun i en periode?

– Ja, noen er veldig fleksible på det, og bruker kanskje bare medisiner i skoletiden. Noen bruker det også på fritiden fordi de ser at det er bra for det sosiale, og for å få gjort lekser. Noen kutter det helt ut i ferier, noen i helger. Det er veldig forskjellig. Den generelle anbefalingen er likevel at man ikke bør «på og av» hele tiden. Det er sånn med sentralstimulerende medisiner som f.eks.Ritalin og Concerta, at man bør stå på det gjennom helger og ferier. Da er man mer vant til å ta det.

I forhold til skole. Hva kan foreldre gjøre for å gjøre det lettere?

– Det er jo veldig individuelt,men det første man må gjøre er jo å tilrettelegge for at man har en god læringssituasjon, og at man klarer å skape ro rundt læringssituasjonen. Lærerne bør være oppmerksomme på hva som fungerer best, og det i dialog med eleven. De hjemme bør gjøre  det på samme måten. Enten at man er tilstede under leksene, eller at man skjermer de for støy eller andre forstyrrende kilder. Man skal hjelpe til med å få ut læringspotensialet på best mulig måte.

Bør man informere andre foreldre om at ens barn har diagnosen?

–  Har man et barn som fungerer relativt bra, så kan slik informasjon gjøre at barnet får et ufortjent stempel. Jeg syns det er vanskelig. Jeg ønsker generelt stor åpenhet rundt ting, men dette er komplisert. Sånn som omdømme er i mange folks bevissthet, så vet jeg sannelig ikke.Fordommene fins blant høyt utdannede folk, hos godt opplyste mennesker. De har noen vanvittige fordommer. Det gjelder nesten langt inn i fagkretser også. Det er litt det samme som med Tourettes Syndrom. Der tror man jo at vedkommende  går notorisk rundt å brøler og banner.  De færreste er jo sånn!

– Jeg håper vi kan rette fokus mer over på hvilken ressurs disse menneskene er. Tenk på hvor mange kunstnere som sannsynligvis har et snev av noe. Så mange kreative mennesker. De har det kreative i seg, og de får det ut gjennom kunsten. Sannsynligvis har mange av disse slitt litt opp igjennom. Med å være litt annerledes. De har den ekstra sensitiviteten som gjør at de kan formidle kunst. Jeg skulle ønske man kunne fokusere mer på disse kvalitetene. Der er desverre ikke den allmenne mannen i gata!

Helt til slutt så er det viktig for meg å presisere at ADHD ikke har noe med intelligens å gjøre. Jeg kjenner høyskoleansatte og professorer med diagnosen, og de er briljante i sitt felt!

Myte: «Fordi personer med AD/HD ikke er like smarte som sine jevnaldrende, må de vanligvis plasseres i spesialklasser.»

 

 

Relaterte innlegg