Angsten for et helt alminnelig liv

Angsten for et helt alminnelig liv

Vi er unge, vellykkede, bortskjemte – og nærmest besatte av fremgang og suksess. På tross av at dagens norske ungdom har blant de beste levekårene i verden, lever en stor del av oss med en overveldende og  lammende frykt for å ikke lykkes her i livet. 

Av Vilde Stedal Kalvik

Helt siden jeg var barn har jeg vært redd for å ende opp med et vanlig liv. I en vanlig jobb. Med en vanlig familie, et vanlig hus og en vanlig bil. Kanskje til og med en vanlig hund. Tanken på A4-livet har hele tiden gitt meg akutt klaustrofobi. Jeg drømte heller om et eventyrlig liv, fordypet i en jobb så spennende og givende at det ikke var noe offer å la arbeidet ta all min tid. Forfatter, arkeolog, journalist og lege – gjerne alt på en gang. Da jeg begynte på Universitetet fant jeg meg selv omgitt av ambisiøse mennesker, og ambisjonene smittet. Etterhvert gikk jaget etter mening gradvis over i en trang om å gjøre noe stort, bli lagt merke til, sette avtrykk.

Det er ikke lenger nok å bare tjene til livets opphold. Man skal ha en jobb hvor man får realisert seg selv, og det er høyst nødvendig at verden får med seg triumfene underveis. Vi er omgitt av suksesshistorier og vellykkethet på alle kanter, gjennom blogger, Facebook, Instagram, magasiner, aviser og TV. Anerkjennelsen er tilsynelatende bare er et tastetrykk unna. Og det er ikke bare på jobbfronten vi skal prestere maksimalt. Vi skal også reise til de riktige stedene, trene, spise sunt, men samtidig unne oss dyr øl, ha gode venner og en enda bedre kjæreste. Vi skal være sosiale, men samtidig passe på å ta oss tid til oss selv. Vi skal være aktive og på farten, men samtidig ha et perfekt hjem, og gjerne en perfekt kjernefamilie på toppen. Perfeksjonismen har spist seg inn også på hjemmefronten.

Glansbildene av vellykkede mennesker med perfekte liv er overalt, og vi blir nærmest hjernevasket til å tro at normalen er et evig glamorøst liv hvor oppturene kommer som perler på en snor, og hvor nedturene er få og meningsfylte når de først kommer. Selv kjedsomhet og stillstand er utilgivelig. Så vi trår inn i voksenlivet med skyhøye forventninger til oss selv og det livet vi skal leve, med minimal toleranse for nedturer og motgang. Vi har lært at vi kan få til hva enn vi vil, bare vil det nok. Alle valgene og mulighetene vi har for å lykkes, blir dermed fort til mulige feiltrinn og fallgruver. Det er ikke lenger er nok å leve et helt vanlig liv – det å ikke lykkes er det samme som å feile.

Det er lett å kalle oss bortskjemte. Hvem er vel vi til å klage? For majoriteten av norsk ungdom nytter det ikke å skylde på omgivelsene eller omstendighetene; feiler du, er det din egen skyld, for alt lå til rette for at du skulle lykkes. Kanskje er det nettopp her noe av problemet ligger; i skammen over å synes av livet er en kamp, på tross av at man er født med sølvskje i munnen og puter under armene. For det hjelper ikke å vite at du har det så altfor godt, når livet til tider føles nærmest uutholdelig vanskelig å leve. Det er lett å skylde på foreldregenerasjonen vår, som med all sin omsorg og oppfølging endte opp med å gjøre mange av oss til motstandsløse puddinger, lite rustet til å møte en verden full av valg, utfordringer og mulige fallgruver. Men jeg tror ikke det er en særlig konstruktiv tankegang.

Selv har jeg lyst til å skrive og gi ut en bok. Tittelen har jeg; «Angsten for et helt alminnelig liv». Tittelen har dobbel betydning, og jeg syns den beskriver et paradoks som jeg tror mange av dagens unge voksne vil kjenne seg igjen i; angsten for å leve et for enkelt, normalt og «kjedelig» liv – samtidig som hverdagslige gjøremål og plikter kan synes uoverkommelige. Hvordan «de voksne» klarer å sjonglere jobb, barn, samliv, husvask og regninger er fortsatt et mysterium for meg, som gjerne bruker halvannen uke på å manne meg opp til å vaske badet eller åpne regninger. Men bok, det skal jeg både skrive og utgi. Problemet er bare at jeg ikke har skrevet mer enn noen få sider. Angsten for å ikke nå målet gjør at jeg ikke orker å sette meg ned for å begynne engang. Hver gang jeg vurderer å sette meg ned for å skrive, svirrer bilder av avslagsbrev fra ulike bokforlag over netthinnen. Så jeg legger meg på sofaen for å se en uforpliktende TV-serie istedet.

Det siste året har jeg vært med å lage en film om ungdom og prestasjonsangst, hvor jeg snakker om nettopp disse tingene; hvor skamfullt det er å møte veggen fordi man ikke får drømmejobben, når store deler av verdens befolkning ville jublet for en jobb «i kassa på Rimi». Hvor vondt det er å ha det vondt når alt ligger til rette for at man skal ha det så innmari godt. Hvordan angsten for å feile – for å ikke lykkes – blir til apati og handlingslammelse.

Og jeg er livredd. Redd for at jeg bare skal virke utakknemlig, for at det skal virke som om jeg overdriver og problematiserer noe som de fleste mennesker her i verden lever med hele tiden. For at jeg bare er en overprivilegert svekling. For jeg har fullført både grunnskole og høyere utdanning. Ja, de første årene fikk jeg til og med strålende karakterer. Jeg jobber. Riktig nok ikke fulltid, men jeg klarer å forsørge meg selv. Jeg har mange venner, og en god andel av dem regner jeg som nære. Jeg trener mer eller mindre jevnlig, jeg går ut i blant og prøver samtidig å ikke la hybelen bli altfor nedgrodd.

Men det koster meg. Alt jeg har. Hver eneste dag. Hver kveld legger jeg meg fullstendig utmattet – selv om dagen objektivt sett har gått smertefritt. Og jeg gruer meg til å stå opp neste morgen for å ta fatt på en ny dag fylt av usynlige utfordringer. Jeg sover helst 10 timer hver natt, og prøver å unngå å å stå opp før ni for å begrense antallet våkne timer i døgnet. Likevel er jeg konstant sliten, og jeg trenger ofte en lengre lur midt på dagen. Jeg er i kronisk «survival mode», men kjemper meg videre rundt neste sving, gjennom nok en dag, i håp om at gresset er grønnere, friskere og mykere der.

Hvorfor kan vi ikke senke kravene vi har til oss selv og tilværelsen, når de uansett ikke fører til noe godt? Når det gjør oss frustrerte, angstfylte, spiseforstyrrede og deprimerte? I løpet av den tiden vi har jobbet med filmen har langt flere kommet på banen og pekt på nettopp disse problemstillingene. 2015 har av enkelte vært spådd å bli året hvor vi setter lista lavere, hvor vi tar oss tid til å tenke, føle, være. Hvor ikke alt vi gjør må deles digitalt for å telle. Jeg håper vi fortsatt kan reddes, og at neste generasjon lærer at likes ikke er det samme som lykke.

Se filmen: Angsten for et helt alminnelig liv

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar