Byssan lull

Når jeg søker opp Byssan lull i Spotify, dukker det opp 100 ulike versjoner. Er ikke det nok, liksom? Trenger verden virkelig en versjon til av Byssan lull?

Jeg vet ikke. Det går sikkert an å hevde at det er nok musikk i verden. Selv hører jeg i langt større grad på musikk fra midten av forrige århundre enn på musikk fra det århundret vi befinner oss i nå.

Men om det skulle være slik at noen historiske epoker gir oss musikk som setter sterkere spor enn andre, kommer vi vel ikke utenom at hver generasjon trenger sine sanger og låter og verk og tolkninger? Å ta fra menneskene muligheten til å skape, er en sosial ingeniørkunst vi får håpe vi slipper å oppleve.

Dagens komponister, tekstforfattere, arrangører, sangere og musikere går arm i arm med alle musikalske kunstnere fra alle tider. All musikk som er skapt til nå, og all musikk som er i ferd med å skapes mens vi lever og ånder, henger på et eller annet vis sammen. Det er slik kulturlivet er skrudd sammen. Det er slik kulturen virker.

«Sentimentale sanger»

Sommeren 2014 gikk Abup-leder Karl Erik Karlsen i det nyopprettede Abup Road Studio på Eg i Kristiansand sammen med sine søstre Torill Enger Karlsen og Siri Enger Karlsen. De sang inn et knippe «sentimentale sanger», slik de selv beskrev prosjektet. Søsknene leste også inn hvert sitt dikt. Innspillingene var ikke tenkt som noe mer enn en julegave til familie og venner og resulterte den gang i en cd i kun få eksemplarer.

Jeg ba om å få et eksemplar «til arkivet», men endte opp med å lytte bergtatt til fire av sangene og ett av diktene. Jeg vet fortsatt ikke helt hva det er som gjør at jeg blir så oppslukt av dette materialet. Sentimentale sanger til en sentimental lytter? Kan det gå galt? Nei, det ligger sikkert noe der. Men det er noe mer også, tror jeg.

Jeg konsentrere meg om Byssan lull igjen. Kan jeg komme nærmere hva dette «noe mer» er?

Du kan høre Det karlsenske univers´ versjon av Byssan lull her:

Itunes: Byssan Lull – Single (2016)
Tidal: Byssan Lull
Spotify: Byssan Lull

Byssan lull – en middelalderballade?

Jeg har festet meg ved tre forhold. Det første er arrangementet. Det andre er de tre stemmene som synger unisont. Det tredje er resultatet av de to første: Om det går an å tenke seg Byssan lull som middelalderballade, så er det kanskje det vi hører her?

Jeg mener det selvfølgelig ikke så bokstavelig som spørsmålet kan tyde på. Det er sikkert mye ved Byssan lull som ikke harmonerer med middelalderballaden, uansett hvilke avgrensninger vi benytter. Men teksten til Byssan lull har et tidløst, nesten arkaisk preg, som gjør at de nakne stemmene og det sparsommelige og om mulig enda mer mollstemte arrangementet virker «helt riktig», til tross for at vi ikke har visst at vi har savnet en slik versjon før den plutselig var der.

Sammenliknet med denne versjonen kan de fleste andre versjoner komme til å virke «moderne», overproduserte, overfladiske og intetsigende – det er i hvert fall en tanke jeg gjør meg..

Tanker om teksten

Jeg har aldri vært veldig flink til å lytte til sangtekster. Det er musikken som er min greie. Det er neppe mange som heier på klassisk musikk og jazz på grunn av tekstene, for å si det forsiktig. Jeg har vel knapt tolket en tekst siden jeg gikk på gymnaset på 1970-tallet. Jeg har aldri lest en tekstanalyse av Byssan lull.

Men jeg bestemmer meg likevel for å lytte nøye til teksten en gang. Jeg tar til og med notater! Hva skjer? Først og fremst: Jeg får styrket min oppfatning av teksten som tidløs. Selv om de første båtturene mennesket foretok kanskje ikke skjedde for fulle seil, er havet og vinden og vårt forhold til disse elementene grunnleggende for vår eksistens.

Tro, håp og kjærlighet, «Gud Far», hans sønn og jomfru Maria – like sentrale i vår kulturhistorie. Evert Taube kunne ha valgt «den heliga anden» istedenfor «jungfru Maria». Det ville også rytmisk vært helt uproblematisk.

Men det blir jomfru Maria, som har en sterkere stilling i den katolske kirke, gammel og verdensomspennende som den er. Tilfeldig? Ikke vet jeg, men jeg tenker i hvert fall at dette er nok et element som kan vitne om at Evert Taube med Byssan lull har ønsket og maktet å skrive en «urtekst», i hvert fall for den vestlige kulturkrets.

Jeg legger merke til et annet forhold når jeg «nærlytter» teksten, et forhold som, i tillegg til ytterligere å forsterke middelalderpreget, også gir et pessimistisk, ja nesten dystopisk, bilde av menneskets vilkår, i hvert fall inntil Taube introduserer tro, håp, kjærlighet og religion.

Vandringsmennene har det vi i dag ville kalt funksjonsnedsettelser (bevegelseshemning, sansetap): «den ene, ack, så halt, den andre, o, så blind, den tredje säger alls ingenting». Det tredje skipet har “så trasiga segel». Tankene farer nok en gang til middelalderen, til folkevandringer, sult, nød, pest og forlis.

Byssan lull som samtidsdiagnose

Svært uventet, helt til slutt, dukker denne innfallsvinkelen opp: Er det ikke også noe med Byssan lull som gjør den skremmende aktuell?

Jeg tenker selvfølgelig på alle dem som i våre dager tar seg over store hav i trasige båter, som vandrer haltende, blindt og stumt gjennom Europa, og som ikke sjelden ender opp i Bottniska viken, eller deromkring.

-Byssan lull, koka kittelen full – og nå kommer tårene, kjenner jeg, før jeg kjapt knytter nevene – dette er jo ikke en vakker formulering i en vuggesang for velgjødde skandinaviske barn, med dusinvarearrangementer og tanketom instrumentering; det er en krystallklar befaling fra forfatteren og humanisten Evert Taube:

-Kok kjelen full! Det kommer skip! Det kommer vandringsmenn! De har fått hard medfart! De trenger håp og kjærlighet! De trenger oss! Kanskje en kirke eller en moské også?

Jeg gir meg her. Jeg burde skrevet noe om musikerne, om det tilbakeholdte gitar- og pianospillet, om den tilbakevendende gitarfiguren mellom versene, om den nydelige gitaroutroen, men jeg begynner å gå tom for ord (det hender, det også:)

Jeg håper mange vil lytte til Det karlsenske univers og deres versjon av Byssan lull. Det er en sang som fortjener det. Det er en produksjon som fortjener det. Vi lever i en tid som trenger det.

101 versjoner av Byssan lull er helt greit.

Odd Volden

Produksjonsmedarbeider

Abup Road Records

Bidragsytere til Det karlsenske univers / Byssan lull (ARR 012016)

 

Utøvere: Siri Enger Karlsen, vokal, Torill Enger Karlsen, vokal, Karl Erik Karlsen, vokal,  Thomas Fagervik, gitar, Kjetil Høyer Jonassen, piano og programmering.

Arrangør: Kjetil Høyer Jonassen

Produsenter: Roar Farstad og Karl Erik Karlsen

Lydtekniker: Roar Farstad

Mikser: Roar Farstad

Mastermiksere: Roald Råsberg og Roar Farstad

Tekstforfatter: Evert Taube

Komponist: Evert Taube

Omslagsdesigner: Jannicke Svardal

Kontakt: Gro Anita Kåsa Poulsen / gro.poulsen@sshf.no / 482 08 825