Jærsongar

Du kan høre innspillingen av Jærsongar med Det karlsenske univers her:


I

Min farfar var bonde på Nord-Jæren. Min far bygde hus på gården. Jeg følte meg like hjemme hos farfar og farmor som jeg gjorde hjemme hos mor og far. Farfar levde til jeg var femten år. Jeg synes derfor jeg kan si at jeg kjente ham godt. Men en gang gjorde han noe som brøt fullstendig med alle forestillinger jeg hadde om ham: Han deklamerte en barneregle!

Jeg hadde alltid hatt et godt og nært forhold til farfar. Han var trygg, ujålete og liketil. Han hadde glimt i øyet. Men han var gammel. Han arbeidet mye og hardt. Han snakket ikke i utrengsmål. Han var mann i et kjønnsdelt samfunn. Han hadde aldri noensinne lest en linje i en barnebok for meg.

Han må ha vært i syttiårene, den gang syttiårene var de gamle åttiårene, da han en dag helt ut av det blå spurte om jeg hadde hørt denne regla:

Eg ville ein tur i skogen gå

Der møtte eg så stor ein fare

Eg møtte to fele, ville dyr

Et ekorn og ein hare

II

Jeg lærte tidlig å lese, og fikk lov til å gå på skattejakt på loftet hos farmor og farfar. Der fant jeg både barne- og voksenbøker: Krig og fred i Tostrups gate, Onkel Toms hytte, Robinson Crusoe, Gjest Baardsens selvbiografi, og mange andre fantastiske bokgaver til en nyfrelst lesehest. Det var altså ikke et kulturløst hjem jeg besøkte.

Men tanken på at farfar selv hadde vært barn og skolegutt en gang, var så fjern at den vanskelig lot seg integrere med bildet av den gamle mannen som skodde hesten, kjørte inn høyet, dyrket jord med steinbukk, og manglet en finger etter et sprengningsuhell. Hadde farfar kanskje fått skolebøker, han også, da han begynte på skolen ved århundreskiftet?

III

Dette var ikke det eneste som skapte rot i regnskapet. Jeg kjenner fortsatt den sjokkerende fornemmelsen av at det kanskje ikke var slik jeg hadde trodd til da, at all litteratur var noe som kom høytidelig seilende fra forlagene og skolemyndighetene i Oslo til oss på Vestlandet.

Farfar fremsa regla på dialekt, i hvert fall delvis. Jeg hadde verken hørt eller sett den før, enda så mange bøker jeg hadde rukket å lese i mitt unge liv. Hadde farfar kanskje funnet på regla selv? Hadde han hørt den fra sin mor da han var liten? Kunne det være slik at det fantes diktere på Jæren som ikke nødvendigvis fikk trykket sine dikt i bøker som kom ut i Oslo? Hvis det fantes lesebøker med barnedikt i skolen allerede da farfar var liten, hvorfor hadde ikke Thorbjørn Egner tatt med det morsomme diktet om ekornet og haren i en av sine lesebøker? Det var virkelig forvirrende, dette.

I dag vet jeg noe om utvalgsutfordringer for lesebokforfattere. Jeg vet at folk leste bøker da farfar var liten også. Jeg skjønner at selv gamle bønder har vært barn en gang. Jeg vet at det finnes forlag i alle kriker og kroker av landet. Jeg vet at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom muntlig fortellerkunst og høyverdig litteratur.

IV

Den fjerde singelen fra søskentrioen Det karlsenske univers har fått tittelen Jærsongar. Utgivelsen, er, i tillegg til å være veldig fin, litt forvirrende, den også.

La oss begynne med teksten(e). Jærsongar starter med en liten regle, om katten og pusen og pisen, som gikk seg en tur ut på isen. Jeg har ingen opplysninger om opphavet til denne regla.

Neste vers begynner slik: «Didlom, dadlom, dela, katten he fingje fela…». Heller ikke denne regla har jeg noen opplysninger om, men jeg kommer tilbake til dette om litt, etter å ha sagt litt om det siste verset av Jærsongar (dette verset synges to ganger); dette verset begynner slik:

«Du og eg, me dansa ska, så me sko ha vengje…». Dette verset gjenfinner jeg som et vers i Torvald Tus dikt «Bestemor og sånemann…», fra «Hugnad-stunder. Jærstubbar og jærdikt» (utgitt av Anne Helga Herigstad Ålgård, 1986). Det karlsenske univers synger riktignok «Du og eg…» istedenfor «Eg og du…», men det er ellers ikke tvil om at det er et utdrag av Torvald Tus dikt som utgjør dette verset av Jærsongar.

Jeg går litt tilbake, men ikke helt tilbake til det andre verset, for mellom det andre og det tredje verset er det lagt inn et bittelite «refreng»: «Å, då dole han va´» («Å, så stor han var»). Denne strofen tilhører egentlig det siste verset, det som er hentet fra Torvald Tus dikt, men det synges altså også i forkant av det siste verset. Er dette kun en arrangementsteknisk sak, eller sladrer det om at også det andre verset har en tilknytning til Torvald Tus dikt og/eller til et materiale Torvald Tu har benyttet seg av?

Et forhold som trekker i retning av det siste, er at de tre siste versene i Torvald Tus dikt, starter slik, henholdsvis: «Didla didla dåva, -»,  «Didla didla dulla,», «Didla didla deia!». Det andre verset i Jærsongar starter, som vi har sett, slik: «Didlom, dadlom, dela». Det andre verset handler, i likhet med det siste verset, om dans; det er altså flere forhold som tilsier en eller annen sammenheng her, men jeg vet ikke hvem som eventuelt har hentet hva fra hvor på hvilket tidspunkt.

V

Hva så med melodien(e)? Jeg starter med å lete opp lydproduksjonen «Torvald Tu og vener – les Torvald Tu» på Spotify. Det ser ut til at det er Torvald Tu selv som leser – og synger – Bestemor og sånemann. Melodisk er det ikke helt samsvar mellom Jærsongar og Bestemor og sånemann, med ett unntak: Linja «Å, då dole han va´». Spørsmålet om hvem som skal tilskrives melodien til Jærsongar står derfor åpent.

Det er så langt jeg kommer på egen hånd, tenker jeg. Det er på tide å trekke inn bandleder og etnisk jærbu Karl Erik Karlsen og arrangør Kjetil Høyer Jonassen og høre om de kan bringe klarhet i noe av det jeg lurer på.

Kjetil Høyer Jonassen forteller at han hørte melodien(e) første gang når Karl Erik Karlsen sang den/dem for ham. Karl Erik Karlsen peker på at gamle stubber gjerne går over i hverandre og delvis får ny tekst, og at det (i musikalsk sammenheng) av og til skjer små melodiske endringer. Jeg tenker at Jonassen og Karlsen, i hvert fall indirekte, støtter mine amatørmessige refleksjoner om tradering (overlevering) som noe som gjerne skjer mer tilfeldig og organisk enn vi kan komme til å tro i databasenes tidsalder.

Det er så langt jeg/vi kommer i denne omgang. Det finnes folk på Jæren det hadde gått an å spørre; men det vil føre for langt å gi seg ut på den galeien nå.

Vi får håpe at Jærsongar når fram, eller rettere sagt tilbake, til Mossige og Lende (nevnt i et av versene i Jærsongar) og alle andre steder på Jæren. Hvis vi er heldige, kan det være at noen av lytterne kan hjelpe oss med det vi lurer på.

God fornøyelse!

Odd Volden,

produksjonsmedarbeider,

Abup Road Records

PS! Et par dager etter at jeg har sendt fra meg teksten over, drar jeg tilfeldigvis fram, fra en av de mer bortgjemte bokhyllene mine, en bok jeg ikke visste jeg hadde: Jan Olav Gatland: «Torvald Tu. Eit diktarliv» (Samlaget, 2008). Jeg begynner å lese biografien umiddelbart, mer av lyst enn av plikt, men finner etter hvert noen opplysninger som hører hjemme her:

«I 1944 gav Theodor Dahl ut ei bok med innsamla materiale: rim, reglar og soger frå Jæren kalla «Humor fra hav til hei» på Stabenfeldt forlag i Stavanger. I boka er det gjengjeve ein sull, ein kort liten song, kalla «Duttele, duttele, dåva» som ikkje er frå folkemunne på Jæren, men er skriven av Torvald Tu og trykt som del av «Voggesull» i «I godstunder» (1920), og noko endra (min utheving) i «Bestemor og sånemann» i «Hugnadstunder» (1930)». (s.128)

«Duttele, duttele, dåva». «Didlom, dadlom, dela». Kan det andre verset av Jærsongar stamme fra «Voggesull»? Jeg vet ikke, men teorien er herved lansert.

I en avisartikkel «hevdar Torvald Tu at «…det strenge synet på kva som er synd, er ein av grunnane til at det er så lite folkedikting på Jæren. Det verkar ikke gudeleg nok. Derfor er det så få jærske «gjætle[gjetar-]songar, voggesullar, barnestev, kjærleikskvede, og segn og soge» som har overlevd. Det vesle Tu sjølv kan, har han lært av mor si.» (s. 156) Vi har nettopp sett at «Duttele, duttele, dåva» ikke er «fra folkemunne», men kan den (og Eg og du, me dansa ska), helt eller delvis, være noe som stammer fra mors munn?

Torvald Tus samboer, Trygve Stangeland, komponerte melodier til et antall av Torvald Tus tekster. Om han har hatt en finger med i spillet, bokstavelig talt, når det gjelder (versjoner av) Voggesull og Bestemor og sånemann, vet jeg ikke, men etter å lest Gatlands biografi synes jeg ikke det går an å skrive om Torvald Tu og sang uten i hvert fall å nevne Trygve Stangeland.

Bakerst i biografien (s. 193-194), finner vi opplysninger om musikk til tekster av Torvald Tu, Trygve Stangelands musikk til Tu-tekster, og innspilt musikk med Tu-tekster. I vår sammenheng er dette av interesse:

«Storækre, Jon: «Eg og du me dansa ska» (1993)».

Trygve Stangeland har komponert musikk til et dikt som heter «Dansevise» (1946).

Når det gjelder innspilt musikk med Tu-tekster, gir ikke titlene på innspillingene noe svar på om Eg og du, me dansa ska / Bestemor og sånemann og/eller Voggesull er blant de innspilte sangene, men en av innspillingene har «Hugnadstunder» i tittelen, og det er ikke utenkelig at Eg og du, me dansa ska finnes på en eller flere av de nevnte innspillingene, etter som dette er en Tu-tekst som hadde melodi allerede på 1940-tallet (Torvald Tus versjon av Bestemor og sånemann i «Torvald Tu og vener – les Torvald Tu» er lest/sunget inn i 1948).

Jeg prøver å finne informasjon om Jon Storækre og Eg og du, me dansa ska på nettet, men finner ikke noe der. DS!

Det Karlsenske Univers utgjøres av tre søsken – Siri Enger Karlsen, Torill Enger Karlsen og Karl Erik Karlsen – som synger det de selv kaller «sentimentale sanger». Dette er sanger som har fulgt dem gjennom livet; sanger fra oppvekstmiljøet (i Klepp på Jæren), fra kirka og fra «den skandinaviske sangboka». Et og annet dikt finner vi også. Du finner informasjon om øvrige utgivelser med Det karlsenske univers her

Bidragsytere til Det karlsenske univers / Jærsongar (ARR 032016)

Utøvere: Siri Enger Karlsen, vokal, Torill Enger Karlsen, vokal, Karl Erik Karlsen, vokal, Thomas Fagervik, gitar, Kjetil Høyer Jonassen, piano og programmering.

Arrangør: Kjetil Høyer Jonassen

Produsenter: Roar Farstad og Karl Erik Karlsen

Lydtekniker: Roar Farstad

Mikser: Roar Farstad

Mastermiksere: Roald Råsberg og Roar Farstad

Tekstforfattere: Ukjent / ukjent / Torvald Tu

Komponist: Ukjent / tradisjonell melodi

Omslagsdesigner: Jannicke Svardal

Kontakt: Gro Anita Kåsa Poulsen / gro.poulsen@sshf.no / 482 08 825