Bare denne ene gangen

Bare denne ene gangen

Helt nylig så jeg på NRK tekst-TV lokalt at 28% av 9 og 10-klassingene i Birkenes på ett eller annet tidspunkt har skadet seg selv med vilje. Skremmende tall. Og jeg lurer på hvorfor tallet er så høyt. Som tidligere selvskader vet jeg at selvskading er noe en tyr til fordi en har det vondt, og fordi en ikke liker eller har respekt for seg selv.

Forhåpentligvis er det en god del av disse som har gjort det en gang og ikke mer. En undersøkelse i 2007 viste at 10% av ungdom hadde skadet seg selv. 6.6% det siste året (2007). Det kan selvsagt være tilfeldig at tallet er så høyt i Birkenes, eller det er en reell økning. Det er like fullt alarmerende. Det at noen unge mennesker tyr til selvskading som løsning på vanskelige ting er forståelig på et vis. Man lever i en alder der følelsene er i opprør og kravene fra samfunn, venner og foreldre er stort.  Det som er kritisk med disse tallene er at så mange ungdommer har så liten selvrespekt at de finner trøst i det å skade sin egen kropp, den de er. For det er mangel på respekt for en selv når en tar det ut på sin egen kropp.

Derfor er det viktig at disse ungdommene tas på alvor når de snakker med noen. Hvis det på noe tidspunkt er vesentlig at alle kluter settes inn for å hjelpe et menneske som selvskader, er det i startfasen. Før selvskadingen har fullstendig ødelagt et menneskes selvtillit og selvrespekt. Og ikke minst før det har ødelagt vedkommendes måte å takle ting på. Fordi selvskading er svært vanedannende. Kanskje mer vanedannende enn heroin.

Det er vanskelig å skrive om dette tema, fordi jeg vet at selvskading der og da lindrer psykisk kaos. Det er lett å tenke at en bare skal gjøre det en gang, eller en gang til. Husker godt jeg tenkte etter første gang at jeg må bare gjøre det EN gang til, få tankene utav hodet, ikke mer. Men slik ble det jo ikke. Alle disse bare-denne-gangen-episodene ble til en vane, uten at jeg selv så det før det var for sent. Og da var det plutselig ikke verdt det lenger. Men da var de positive mestringsstrategiene mine borte vekk. Måtte bygge alt opp på nytt.

Jeg velger å skrive om det, selv om jeg vet det kan trigge noen. Simpelthen fordi det er så alvorlig. En kutte-episode i dyp fortvilelse kan i realiteten føre til en dødelig overdose noen år senere. Uten at det helt var meningen. Selvskading er som regel for å lindre smerte, ikke ta sitt eget liv. Men det er som Dr. Phil sier: Man kan velge handlingen, men man kan ikke velge konsekvensene…. Evanescence synger i Tourniquet: I tried to kill the pain, but only brought more, so much more…  

Så til de som er fortvilet og tenker på selvskading, eller som nettopp har startet: Søk hjelp! Dette er ikke noe man takler alene, det er ikke en bagatell eller kult eller hva man tror. Dette er dødsens alvorlig. Jeg vet, for selv om jeg lever, mistet jeg to venner som aldri kommer tilbake. Som undervurderte alvorligheten i sin selvskading.  Kontakt fastlege eller helsesøster, eller din evt behandler. Hvis en venn selvskader, kontakt helsesøster ved skolen din, dette er ikke å sladre, det kan redde et liv, eller i det minste hindre mye psykisk og fysisk smerte ved tidlig inngripen og fokus på konstruktive mestringsmekanismer.

Erfaringskonsulent Ingrid Heimark

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar