En beskrivelse av et direkte og usminket liv som ung med en alvorlig spiseforstyrrelse

En beskrivelse av et direkte og usminket liv som ung med en alvorlig spiseforstyrrelse

Sofie Fosselie (20) gav ut boken «Så utrolig mye mer enn det du ser» via Abup Forlag i 2016, og vi møtte henne til et intervju for å snakke om tankene hennes bak boken og hvordan den har påvirket henne i tiden etterpå.

Vi ble møtt av en smilende jente som nå har klart å komme seg ut av en alvorlig situasjon hvor hun daglig måtte ha tilsyn for å få i seg nok mat. Men dette har ikke vært lett, hun ønsker nå å hjelpe andre i liknende situasjoner ved å være åpen, og fortelle sin historie slik at flere kan få mer kunnskap om hvordan det er å leve med en alvorlig spiseforstyrrelse. Det handler om så mye mer enn det en ser på utsiden.

Tanker og følelser ble til en bok

«Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive en bok, men jeg hadde et behov for å skrive ned alle tanker for å sette ord på følelsene mine, først og fremst for min egen del. Jeg kom i kontakt med Karl Erik Karlsen på Abup, og vi ble enige om at dette var bra å få ut til flere».

-Hva var tanken bak boken?

«Jeg har lyst til å hjelpe andre. Det er så mye mer omfattende enn det å «ikke spise». Mange går rundt med følelser om at de ikke er gode nok, fine eller flinke nok, men det er heldigvis ikke alle det går like langt med. Det er ikke alltid lett å sette ord på følelser og hvordan en har det. Så jeg håper jeg kan hjelpe andre med å forstå helheten bak en spiseforstyrrelse».

Hvilken målgruppe ønsker du å treffe?

«Først og fremst de unge, men eldre bør også lese for å forstå hva vi går gjennom, dette for å få mer kunnskap til sykdommen».

Hvordan har det vært å «blottlegge» din historie?

«Det har bare vært positivt, jeg er en veldig åpen person i utganspunktet, men det har vært godt at flere vet om historien min, og kan møte meg med større forståelse og respekt».

Hvordan har tilbakemeldingene vært?

«Kun positive. De nærmeste vennene mine har visst at jeg har hatt disse problemene, men de har sagt i ettertid at de kun visste en brøkdel av det som stod i boken, det er godt å bli møtt med forståelse. Dette er et tema ikke alle tør å ta opp, men det har vært litt enklere for folk å prate med meg om det i etterkant av boken. Jeg setter veldig pris på når noen kommer til meg for å spør om tips og råd dersom noen de kjenner sliter med noe av det samme».

Når kom vendepunktet hvor du selv innså at du var syk?

«Etter mye behandling og tilsyn, var det først i 10. klasse jeg følte at ting ble bedre, da trengte jeg ikke så mye hjelp lenger. Da måtte jeg kun innom legen en gang i mnd. for å veie meg, tidligere hadde jeg daglig oppfølging på spisingen via terapeuter og strenge kostholdsplaner.

Jeg ønsket å gå på idrettslinja, dette ble egentlig det største vendepunktet for meg, fordi her var det en viss vekt man måtte ha for å komme inn på studiet. Dette fikk meg motivert til å komme meg opp til en sunn vekt, samtidig som jeg måtte få i meg nok kalorier for å ha nok energi til all treningen. Jeg har nå fullført tre år på idrettslinjen, samt et år med idrett og villmark på folkehøyskole, noe jeg er veldig fornøyd med».

Hvordan er livet ditt nå?

«Jeg har det veldig bra, men har fremdeles ting jeg sliter med, noen dager er mørkere enn andre, men slik er det vel for de fleste. På disse dagene kan noe av det gamle tankemønsteret av og til dukke opp, hvor fokus på hva jeg spiser kan bli mer ekstremt, men stort sett går det mye bedre.

Jeg har et veldig stort trenings behov, det har jeg hatt fra jeg var liten. Jeg må vite at jeg får tid til trening hver dag, har så mye energi inni meg som bare må ut! Da vi reiste til Hawaii for en stund tilbake, måtte jeg bruke lang tid på å syke meg opp for å klare en lang reise på 24 timer uten å kunne bevege meg.

Før var dette et sykelig behov for å forbrenne masse kalorier, men nå er det mer en måte å holde meg i gang på. Jeg blir glad og fornøyd etter at jeg har trent, dette gjør også at jeg klarer å ha et mer balansert forhold til mat. Uten trening blir jeg fort frustrert».

Hvilket forhold har du til mat nå? Klarer du å kose deg med maten?

«Det går bedre, men jeg planlegger/tenker nøye over hva jeg putter i meg hele tiden, og jeg spiser aldri godteri. Noen ganger føler jeg meg litt «tvunget» til å smake på kaker og liknende i sosiale settinger, men jeg spiser kun for å være høflig. Dette vil da gå utover hva jeg spiser resten av dagen, fordi jeg har fått i meg «nok kalorier» fra kakene. Disse tankene er der hele tiden, men fokuset er først og fremst på å spise sunt. Når andre har lyst på godteri er det heller frukt og grønnsaker som frister meg, tror bare det er kroppen som er blitt så vant til disse smakene, og da er det det en hungrer etter».

Hvis du kunne bestemt, skulle du ønske at du ikke hadde opplevd dette?

«Nei, jeg har lært så utrolig mye av det! Noen ting kan man kun finne i mørket, ikke alt er mulig å finne i lyset. En må ofte gjennom en tøff tid for å få det bedre. Jeg har fått masse livskunnskap gjennom dette, og det er mye lettere å snakke med og forstå mennesker nå.
Jeg har fått en stor respekt for alle, hvis noen gjør noe dumt er det alltid en grunn for det, tror ingen er onde uten at de har det vondt på innsiden».

Etter en tøff tid i familien, hvordan er forholdet deres nå?

«Etter flere år med mye sinne og frustrasjon, hadde jeg tatt mye av oppmerksomheten i familien, og søsknene mine var nesten litt redd for meg. Men nå har vi blitt veldig flinke til å snakke om følelser alle sammen, og står hverandre nærmere enn noen gang. Min søster er nå min beste venn og vi kan snakke om alt. Jeg har også et veldig godt forhold til mine foreldre og mine andre søsken, jeg er veldig takknemlig for alt de har gjort for meg og for at de aldri gav opp».

Har du et råd til de nærmeste pårørende som er i en liknende situasjon?
«Det er ingen fasit, alle er så forskjellige. Men det viktigste foreldre kan gjøre er å prøve å forstå. Aldri gi opp, jeg ble presset til å spise mat, og mine foreldre skulle alltid følge med på hva jeg fikk i meg. Dette gjorde meg veldig sint der og da, men jeg vet ikke hvor jeg hadde vært nå hvis ikke de hadde gjort det.

Det er også viktig at hodet henger med i prosessen. Det er mange som blir tvangsinnlagt og blir tvunget til å gå opp til en viss vekt, men dersom hodet ikke følger med i prosessen kan spiseforstyrrelsen bare bli verre».

Har du noen råd til dem på din alder som vokser opp i dag i forhold til prestasjoner, være flink på skolen osv.?

«En får ofte høre at en alltid kan bli en bedre versjon av seg selv, og det er godt at en kan bli bedre, men en får ofte følelsen av at det aldri blir godt nok. Det er kjempeviktig å tenke at det man gjør er godt nok, og at jeg er god nok som jeg er. Jeg er oppvokst med ordtaket:

Elsk din neste som deg selv, men mange glemmer det siste «som deg selv». Ikke glem deg selv, da blir begeret plutselig tomt».

Forfatter og foto: Anne Lene Farstad

Intervju i pdf: Bokaktuelle Sofie Fosselie

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar