Den forseglede ordre

Den forseglede ordre

Kaj Skagen: Den forseglede ordre – opplevd og tenkt 1949-2019, Dreyer forlag. 

Kaj Skagen har levd i sytti år. I den anledning har han tenkt på sitt liv og gjort opp status, som det heter.
Jeg skal her ikke forsøke å gjengi kronologisk-biografisk mange detaljer fra boken. Hans forfatterskap er mangslungent og allsidig. Jeg har ikke lest alt, men nokså mye. Mer enn de fleste, for å si det sånn. For meg startet det med tidsskriftet «Arken» som han, sammen med Peter Normann Waage, redigerte og utga fra slutten av 70-tallet til slutten av 80-tallet. Denne tidsepoken var nokså sammenfallende med min egen «oppvåkning», min sene gymnastid, hele min studietid og mine første etableringsår med familie og yrke.

«Arkens» samlede verker ligger i mitt bibliotek den dag i dag. 

Siden leste jeg «Broene brenner» og ikke minst «Bazarovs barn». Jeg ble ekstremt fascinert av Skagen perfide og glassklare, men samtidig nådeløse intellekt. Han «spiddet» AKP-ML-forfatterne og holdt for resten av verden frem resultatene av deres menneskefiendtlige verdenssyn. 

Dette var, syntes jeg, elegant gjort, og jeg forsvarte ham ildfullt når venner og debattanter forsøkte å si hvor fanatisk og gal han var. 

Jeg som han, var dypt interessert i menneskets innerste vesen og urgrunn. Begge fant svar og åpninger i Rudolf Steiners antroposofi. I «Hodeskallestedet» er selvfølgelig  også denne verdensanskuelsen et bakteppe mot hylende morsomme forviklinger og lengsler hos hovedpersonene. Siden har han begått en gigantbiografi om Steiners liv de første 40 år frem til åndsvitenskapen, teosofien og antroposofien ble etablert i løpet av de første 25 årene etter 1900.  

I 2017 kom Skagens beskrivelse av Norge som nasjon og dens «åndelige misjon». Den har jeg skrevet om her i denne spalten tidligere: «Norge vårt Norge». På mange måter kan «Norge vårt Norge» og «Den forseglede andre» sidestilles i sitt prosjekt. I begge bøker dreier det som å avdekke lag på lag av begivenheter og impulser, mer eller mindre menings- og målrettede. I hans selvbiografi dreier det seg selvfølgelig mest om han selv. Hvem er han? Hvor kom han fra? Hvordan var hans foreldre? Hans beskrivelser av faren er burleske, kostelige og tragiske. 

Finnes det en forseglet ordre? Et kall, en misjon, en beskjed, en retning, som ikke er genetisk-deterministisk, vilkårlig bestemt? Finnes det en rød tråd i en nasjon og i et livs utvikling? Han gir noen ledetråder, noen svar, mange antydningere. Boken er ikke pompøs, ikke selvrettferdig, ikke kjedelig. Den er litt patosfylt, nokså humørfylt, men fremfor alt er den dypt meningsfull å lese. Den er på sporet av potensielle innsikter få norske forfattere er i nærheten av å gi. 

Les Kaj Skagen!

Forsidebildet er hentet fra Dreyer forlag

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar