Den gang sorgen fikk sitt språk

Den gang sorgen fikk sitt språk

 

Sorgen. Jeg visste nok at den var der sånn ett eller annet sted i underbevisstheten min, men jeg var mest opptatt av å overleve så jeg kjente aldri etter. Noen ganger må det være slik for å overleve. Man må gå litt ut av seg selv, og gå fra å leve til å eksistere. Problemet er bare at det kan ikke være slik for alltid. På et eller annet tidspunkt må man finne igjen seg selv. Og det er ofte da man oppdager hvor mye man har mistet.

Men altså, sorgen, den jeg alltid hadde flyktet fra, den måtte jeg plutselig en dag begynne å forholde meg til. Jeg tror det begynte med at jeg hørte den nynne litt stille, sånn nesten umerkelig. Men nok til at jeg kjente en form for ubehag. Jeg forstod ikke hva sangen ville si meg, ikke at jeg prøvde å forstå heller. Jeg responderte med å flykte, det er ikke alle livets toner vi mennesker liker. Noen stikker og gjør vondt, og noen mennesker får utdelt mer av den dystre sjangeren enn andre. Jeg var nok i den kategorien. Og veldig tidlig lærte jeg meg å slå av disse smertefulle lydsporene. Jeg kunne vel ikke vite at det jeg trodde var en av-knapp faktisk bare var en pauseknapp. Det er ganske mye man ikke vet når man er barn.

Så en dag merket jeg at min livreddende knapp ikke lengre fungerte. Først ble jeg panisk, min eneste mestringsstrategi slo jo feil, og jeg følte meg sviktet at selve livet. Det var egentlig heller ikke noe nytt. Nynningen ble til intense, skarpe lyder som gjorde at jeg gikk fra å kjenne på ubehag til den dypeste frykt. Jeg trykket febrilsk på av-knappen som trofast hadde vært tilgjengelig for meg så lenge jeg kunne huske. Men nå virket den helt død og frykten eksalerte i takt med mitt behov for å komme meg bort.

Så slo det meg at knappen kanskje ikke var ute av funksjon, men at det beste for meg nå i denne fasen faktisk ville være å høre lydsporene. Den oppdagelsen kan jeg ikke si var avslappende akkurat, men det er heller ikke noe livet har skjemt meg bort med; å slappe av mener jeg. Jeg innså at den eneste muligheten jeg hadde var å slutte å flykte, og heller møte det som skremte meg. I den oppdagelsen gav plutselig tonene mening for meg. Det var en sang om tapte år. Mine tapte år. På den måten var det vel sorgen første gang fikk sitt språk, fordi jeg valgte å lytte. Og plutselig fikk jeg se en av livets hemmeligheter. Jeg så at smerten bare er en fiende så lenge jeg behandler den som en fiende. Så var det som om sorgen sluttet å nynne. Den hadde fått formidlet det den ønsket å si meg, og nå var resten opp til meg. Jeg hadde nå valget om å flykte eller møte sorgen.

Jeg vil synge sorgen og smerten bort fra meg, men også til meg. De kan ikke forlate meg før jeg har ønsket de velkommen. Og med et løfte skjørt som glass lover jeg sorgen å sette av tid til den. Der jeg forsiktig kan begynne å forme de stumme ordene og den glemte melodien. Og jeg lover å synge alle versene, litt etter litt i det tempoet både jeg og sorgen er klar for. Og jeg lover å synge til sangen naturlig stiller av.

Som pant får jeg evighetens løfte om at jeg vil få tilbake notene til en helt spesiell sang. Den som alltid har vært der, men som har måttet ligge på vent til jeg var klar. Alle mennesker har sin egen skjulte livssang. Men notene til den vil aldri bli gitt om man ikke først er villig til å lære seg livets sanger i moll.

©Mathilde Myre 02.03.12

 

 

 

 

Relaterte innlegg