Den manglede mobbekompetanse i skolen og hjelpeapparatet for øvrig.

Den manglede mobbekompetanse i skolen og hjelpeapparatet for øvrig.

Av: Ann Kristin Liland

Da vi opplevde at vår sønn ble mobbet for drøye ti år siden var det ingen som kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre eller hjelpe oss med å få stanset mobbingen av vår sønn. Vi gikk fra dør til dør og ba om hjelp, men ingen hadde den nødvendige kompetansen til å hjelpe oss eller til å gi oss gode råd om hva som var lurt å gjøre og hva som ikke var fullt så lurt. Det var bare en ting vi foreldre da kunne gjøre og det var å prøve og å feile selv. Mange ganger tenkte jeg at det var rart det ikke fantes en bok om hvordan man skulle gå frem i slike saker. Det måtte da finnes mange som hadde opplevd dette før oss og som visste noe om hvordan dette skulle stanses og hvordan man skulle gå frem. Som den bokormen jeg er lette jeg etter bøker og svar, men de fantes ikke. Vi spurte og gravde, men kompetansen fantes heller ikke der vi lette. Kompetansen måtte vi skaffe oss selv og prisen skulle bli høy fordi vi fant ut av ting alt for sent. Vi leste oss opp på forskning og lover og kontaktet det ene kontoret etter det andre uten å bli særlig klokere av den grunn.

Jeg er stadig i kontakt med foreldre som sliter seg ut i denne runddansen det er å løpe fra kontor til kontor for å be om en hjelp som ikke finnes.  Saken er at man ikke kan forvente at lærerne eller de ansatte ved skolen har den nødvendige kompetansen til å stoppe mobbing, selv ikke i dag snart elleve år etter at mobbingen startet for Robert. Jeg snakker ofte med foreldre som i dag står i det samme som vi sto i den gangen og sørgelig nok gjentar historien seg fordi de ansatte ved skolen ikke har tilstrekkelig kompetanse. De fleste mobbesaker i skolen behandles  fortsatt som en konflikt noe som gjør at mobbingen eskalerer og at det fort kan bli farlig for den som mobbes. Det har vært et stort fokus på forebygging av mobbing siden 2003. Likevel viser det seg at mobbetallene har holdt seg nokså konstant siden den gang. Når mobbing oppstår er det for sent å forebygge. Da må alt settes inn på å stoppe mobbingen. Derfor er det viktig at vi nå setter fokus på å stoppe mobbing på et tidlig tidspunkt, og at alle ser at det å mobbe får konsekvenser. Samtidig må vi fortsette med å ha fokus på forebyggende arbeid. Dommene fra Kristiansand og Søgne viser også at fokus i mobbesaker i altfor stor grad har vært rettet mot den som mobbes og deres familier. Fokuset burte rettes mot den som mobber og familien til den som mobber. Den som mobbes skal få lov til å gå i fred. For å stoppe denne mobbingen kreves det kompetanse og denne kompetansen fins hverken i skolen, kommunene eller hjelpeapparatet for øvrig . Dette gjør at vi ikke får stanset mobbingen og  vi klarer ikke unngå senskader. Mobbingen er mer massiv i dag enn den var for tjue år siden. I dag har man ikke lenger noe fristed, man kan nås uansett hvor man befinner seg. Dette gjør at risikoen for varige skader øker hvis ikke mobbingen stanses øyeblikkelig. Det må komme betydelig mer mobbekompetanse inn i de ulike former for utdanninger og antimobbearbeidet må koordineres og styres fra ett sted. Dette må styres fra øverste myndighet og helst fra et nasjonalt kompetansesenter.   Det må være like prosedyrer og regler for alle skoler i landet når det gjelder dette arbeidet. Ellers kan vi risikere å ende opp med A og B skoler og A og B kommuner når det gjelder mobbing, og det er ingen tjent med.

Mobbing er et stort samfunnsproblem. Mellom 40-60.000 barn og unge opplever ukentlig eller daglig mobbing. Dette har en stor innvirkning på mennesker og familiers helse, og koster både den enkelte og samfunnet mye i kroner og øre, men også i menneskelige ressurser. Antall elever som plager andre regelmessig er 40.000-60.000( Roland 2007:29). Dette er en atferd vi voksne må sette en stopper for, ellers vil de ta den med seg inn i arbeidslivet. I arbeidslivet er det ca 100.000 mennesker som opplever mobbing årlig(Oudmayer2010:142).

Mobbing kan defineres på ulikt vis, den mest vanlige, som også er brukt i regjeringens « Manifest mot mobbing» er Dan Olweus definisjon.

«Med mobbing mener vi gjentatt negativ eller «ondsinnet» adferd fra en eller flere rettet mot noen som har vanskelig for å forsvare seg. Systematisk utestenging eller gjentatt ubehagelig erting er også mobbing».

Mobbing er de voksnes ansvar og barns problem. Det er alltid de voksne som skal gripe inn for å få slutt på mobbingen. Mobbing er et lederansvar. Hvis lederen ikke klarer å stoppe mobbingen, skal han eller hun kalle inn forsterkninger. I skolen vil det kunne bety helsesøster, PP-tjeneste, familiekontor, barnevern, SLT-koordinator og politi. Derfor skal det alltid fattes enkeltvedtak når mobbing meldes, saken skal etterforskes, de riktige samarbeidspartnere skal kontaktes og tiltak skal iverksettes. Skolen skal ha gode skriftlige rutiner for hva som skal skje når mobbing meldes, og rutinene skal ALLTID følges. Dette fordi mobbing er en uheldig psykisk belastning, det å mobbe andre er å utvise en utilbørlig opptreden der man krenker individets integritet og verdighet. Mobbing er psykisk voldtekt som setter preg både emosjonelt, psykisk og fysisk. Mange dropper ut av skolen etter å ha opplevd mobbing, mange driver med selvskading, har dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse, har høyere selvmordsrisiko, sliter ofte med depresjoner og/eller andre psykiske lidelser og har et elendig selvbilde. Vi skal også være klar over at forskning viser at det ofte går like galt for de som mobber. Det finnes ingen vinnere i slike saker bare tapere.

Mobbeombudet i Buskerud gikk i vår ut og sa vi burde fjerne mobbebegrepet fordi det først og fremst stigmatiserte de som mobbet. Det er å snu det hele på hodet og viser at man her har misforstått noe veldig viktig. Hun vil at vi heller skal kalle det for en krenkelse, men mobbing er så mye mer enn det. Krenkelse er en midlertidig tilstand, mens mobbing er noe som vedvarer over tid.

Hun svikter mange barn og unge som blir mobbet ved å gå ut på denne måten. Det de først og fremst trenger er beskyttelse fra en som mobber. Det er adferden som må stoppes, det å fjerne mobbebegrepet vil gjøre de som utsettes for mobbing til tapere. Krenkelser er noe helt annet enn mobbing. Denne tåkeleggingen har vi ikke bruk for i arbeidet mot mobbing. Ordet mobbing er internasjonalt og tredelt og dekker godt det som skjer. Mobbing er en aggressiv handling med ulikt maktforhold. Den gjentas i et mønster som er skadelig for den som utsettes for det.

Det å fjerne begrepet, fjerner ikke mobbingen eller problemet om man vil kalle det for det. Det blir som å stikke hodet i sanden, du ser det ikke, men det er der fortsatt. Selv opplever jeg denne uttalelsen som krenkende i seg selv.

Begrepene mobber og mobbeoffer derimot er noe jeg synes vi skal se litt nærmere på.

Dette er en kategorisering jeg ikke liker, jeg mener det fjerner fokus fra selve handlingen. Og at det er handlingen, mobbingen som er problemet, ikke barna eller ungdommene.  Jeg bruker ikke noen av ordene fordi jeg mener de er stigmatiserende og jeg mener også at alle kan ende opp med å mobbe andre eller å bli mobbet selv. Det er som regel bare tilfeldigheter som gjør at du enten blir med og mobber eller blir mobbet selv.  Jeg liker ikke stemplingen som versting eller offer for det setter mennesker i bås og de blir noe de ikke er, ingen er bare det vi ser. Det er adferden vi ikke liker, som vi ikke vil godta og som skal stanses.  Det er ikke barna som er problemet, det er handlingen. Med andre ord når vi tillater at barn får mobbe eller blir mobbet i den skalaen vi gjør i Norge i dag, betyr det kort og godt at vi voksne ikke er vårt ansvar bevisst. Det er vår oppgave å stoppe mobbingen som ødelegger så alt for mange mennesker. Vi bor i et av verdens rikeste land, vi har råd til å stoppe mobbingen og senere videresende denne kunnskapen ut av landet, for denne kunnskapen vil trenges overalt. Mobbing er uønsket adferd, mobbing er ikke noe vi er. Mobbing er noe vi gjør eller utsettes for, vi er ikke selve handlingen.

Frem til 90tallet var forskning på mobbing stort sett begrenset til Norden. Vi har i Norge forsket på temaet siden midten av 70tallet. Fra 90tallet kom den internasjonale forskningen med for fullt. Japan startet forskningen allerede på 80tallet. OECD opprettet i 2003 en liten ekspertgruppe for å utrede et faglig samarbeid om denne forskningen. Denne gruppen har medlemmer fra 30 industrialiserte land og Erling Roland fra UIS er medlem i denne gruppen.  Han har forsket på mobbing i 30 år. Det er forskerne selv som har vært drivkraften i internasjonaliseringen av dette temaet. ( Roland 2012:17-21) Forskningen har gitt viktige bidrag til forståelsen av problemet og hvordan dette best kan bekjempes. Nå er det opp til de bevilgende myndigheter om de vil iverksette tiltakene som denne forskningen har vist virker. De har blant annet funnet ut at de som mobber også får dårligere fremtids-utsikter enn de andre i klassen. (ibid:11)

Mobbing er sjelden noe som oppstår plutselig, men på et tidspunkt er det for sent å snu. Barna utrykker ofte at de ikke visste hva de gjorde og hva slags konsekvenser dette kunne få. Omfanget av mobbing avtok markant i perioden 2001-2004, deretter har det stått stille. Regjeringen har nå vedtatt nulltoleranse for mobbing og jeg forventer at dette følges opp av alle landets skoler og kommuner. Forskning viser at det må settes inn mer autoritet på å stoppe mobbingen. Femti prosent av alle barn som mobbes forteller ingen at de blir mobbet, det betyr at de aldri får hjelp. Dette er noe som bekymrer meg fordi dette betyr at det finnes mange familier der ute som lever med senskader uten å vite at det er det de sliter med. For å stanse mobbingen og for å få ned mobbetallene kreves det mer kompetanse enn det som finnes i skolen og kommunene i dag. På bakgrunn av det jeg har opplevd har jeg nå skrevet en selvhjelpsbok for foreldre hvor jeg også forteller den personlige historien slik at foreldre kan skaffe seg den nødvendige kunnskapen de trenger for å stoppe mobbingen av eget barn. Boken blir gitt ut på Cappelen Damm ved skolestart 2014. Jeg håper den kan være et bidrag til å få ned mobbetallene på sikt.

Bøker som Ann Kristin Liland referer til:

Fordi jeg fortjener det? ( Oudmayers)

Mobbingens psykologi ( Erling Roland)

WEBNr2_sloss

 

Relaterte innlegg