Det å plutselig få vite!

Det å plutselig få vite!

For omkring ett år siden fikk en jeg og min mann beskjed via en lærer at datteren vår på 8 år misstrivdes på skolen. Det var en trivselsundersøkelse som hadde avslørt dette. Hun hadde gitt utrykk for at hun ble mobbet på skoleveien og i skolegården, hun hadde blitt lugget, og hun hadde blitt lurt av medelever. Alt dette hadde skjedd uten at læreren hadde fanget det opp, og uten at vi som foreldre hadde mistenkt noe. Det var ikke det at vi ikke hadde spurt hvordan hun trivdes, men hun hadde holdt det godt skjult. Dette kom som et sjokk på oss. Først tenkte vi at hun måtte ha overdrevet på undersøkelsen, vi trodde vi kjente henne og at hun ville komme til oss om det var noe. Men neste dag da jeg snakket med en assistent på skolen, fikk jeg det  bekreftet. Hun fortalte at datteren vår ofte kom gråtende inn fra friminuttet, og det var stort sett de samme to jenter som rottet seg sammen mot henne.

Jeg fortalte dette til en venninne som hadde barn i samme klasse. Venninnen min spurte sin datter samme kvelden om hun visste noe om dette. Datteren hadde med en gang svart at det visste hun. Det visste ALLE! 

Så hadde vi fått det bekreftet enda en gang. Jenta vår hadde det ikke greit på skolen. Men nå som vi visste det, kunne vi ta tak i det. Vi tok kontakt med rektor, og fikk sammen med klasseforstander og foreldrene til de som mobbet, laget en plan. Det tok ikke lang tid før datteren vår tydelig hadde det bedre, og det var så godt for oss å se. Skolen hadde tatt ansvar, og foreldrene til mobberne hadde snakket med sine barn.

Det er skummelt at det foregår så mye bak vår rygg. Etter denne vonde opplevelsen er vi mer på vakt, og vi er klare til å ta tak dersom noe lignende skulle skje igjen.

Det viktigst vi foreldre kan gjøre, er å snakke med barna våre! Da kan vi fange opp  problemene før de vokser seg for store!

Relaterte innlegg