Et traume i arv

Et traume i arv

Av: Iris Bjørkmann

Et traume kan også kalles et sår eller en skade. Fysisk eller psykisk, eller begge. Jeg har opplevd begge.

Jeg kan ikke huske, jeg var så liten at jeg ikke hadde et fullt utviklet språk enda.

Dette har jeg blitt fortalt:

“Det var en sen kveld/natt og mine foreldre hadde nok en av sine heftige krangler som som regel endte med vold.

Denne gangen ble det noe mer alvorlig da min far grep kniven og løp etter min mor, hun løp ut av huset og han etter….De ble stoppet….av meg i nattkjolen og barbeint  på den kalde murtrappa. Mellom bena mine rant det avføring.”

Jeg ble alvorlig syk, kroppen tok ikke til seg næring og jeg måtte legges inn.De stakk meg over hele kroppen men jeg var så dehydrert at de klarte ikke finne en en eneste åre..…før helt i siste liten..

Jeg har et sterk minne fra jeg lå i sykesengen

“ Jeg ligger og ser på min mor som sitter på en stol ved sengen og synger: “ Vi har ei tulle med øyne blå”

Selv om jeg er så liten så kan jeg føle den dystre stemningen. Det er så trist. Alle er så triste.

Min far ser jeg så tydelig stå lent inntil dørkarmen, litt nochelant. Han har på seg jeansbukse og skjorte, til og med hatten står i stil. Han er nær samtidig så fjern.”

Jeg trodde lenge at dette var en drøm, helt til jeg fikk vite at det var noe som virkelig hadde hendt. Sangen som min mor sang klarte jeg ikke å høre uten å bli lei meg….uten å vite hvorfor..

Dette er bare EN  hendelse, det kom flere mer eller mindre alvorlige i årene etter.

Men jeg tror at alt som er skapt før vi fikk ord er vanskeligere å bearbeide for det kommer som regel bare med følelser og derfor vanskelig å sette ord på.

Jeg var passert 30 år når jeg begynte å nøste i min barndom og ble bevisst sammenhengen mellom mine utfordringer i livet og mine tidligere opplevelser.

Jeg var lei meg uten å vite hvorfor..

Etterhvert så ble jeg også nysgjerrig på hvorfor mine foreldre tok de valg de gjorde og begynte å nøste i deres barndom også.

Der fant jeg alvorlige traumer på begge sider, som ikke var blitt bearbeidet.

“ I året 1943, altså under 2 verdenkrig så ble mine besteforeldre skilt ved dom. Min fafar var aktiv i motstandsbevegelsen og min farmor jobbet som tolk for tyskerene. Altså ingen god match. Min far bodde på den tiden hos sin mor i Stavanger. Han var 5 år og husker godt at han var med sin mor i storslåtte selskaper med tyskerene og fikk brus og sjokolade.

En dag han var ute på gaten å lekte. En stor svart bil kjørte opp ved siden av han. Før han ante ordet av det satt han i bilen med fremmede og ble kjørt opp til en liten gård i Nannestad.

Han ble kidnappet av sin far og satt bort til en familie han ikke kjente…”

“ I året 1921 ble min oldemor tvunget til å sette bort sine barn når hennes mann døde av tuberkulose.  Min mormor var et av barna, hun var 8 måneder gammel da hun kom på barnehjem. 2 år gammel videre til adoptivforeldre”

Det var ikke nødvendig for meg å vite mer for å forstå at mine foreldres og besteforeldres traumer  også ble mine traumer.

Ja jeg har fått en arv jeg ikke har bedt om.

Men de valgte heller ikke sin skjebne.

Så jeg vil ikke si pass.

Jeg vil lære å leve med såret mitt.

Jeg vil skrive om det.

Jeg vil snakke om det.

Jeg vil bruke det til å bevisstgjøre og opplyse om hvor viktig det er å vite om sin familiehistorie…

Som barn som pårørende så tar vi på oss ansvaret for våre foreldre når de ikke gjør det selv.

Jeg har grått mange tårer for min far,  og jeg har bært hans smerte. Og selv nå etter hans død så kjenner jeg at jeg helst bør være på kirkegården med ham å passe på ham…

Det er sterke krefter som som river og sliter.

Men jeg er det bevisst og derfor er det lettere å akseptere at det er en helt normal reaksjon.

Jeg starter i høst med å skrive hele min fars historie.

Det blir en prosess som blir tøff men nødvendig og som til slutt vil la meg få lov å sørge over han som hans datter og ikke noe annet..

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar