Faen ta livet i blant!

Faen ta livet i blant!

Et dikt av Regnbuepiken 

Ikke fordi at jeg ikke har ting og leve for. For det har jeg virkelig. Jeg har så fryktelig mye  å leve for.

Men noen ganger så er det så jævla komplisert og kaotisk, Så forbanna vekslende.
Jeg finner ikke fotfeste. Jeg føler at jeg finner meg selv, plukker meg selv opp for så å miste meg igjen. Alt er et virrvarr. Så utrolig uforutsigbart. Kaos. Inni meg er det så mye kaos. akkurat når jeg kjenner at jeg er i ferd med å få fatt i ting. Kjenner at ting løser seg, at jeg har løsninger, svar, Ser muligheter, kjenner at jeg har funnet mine veier,

Så knaser det sammen for meg igjen, brister, Tar meg tilbake, Til det sinnet som er så forbanna utfordrende.

Ja, Jeg pleier å si at det er en gave. Å ha et slikt sinn.

Men den gaven kjennes ikke bare godt. For ikke alltid kjennes det ut som en gave. Noen ganger så kjenner jeg meg så ubeskrivelig sliten. Jeg har ikke ord på hvor utmattende det er å leve i slikt et uforutsigbart indre kaos.

Jeg kjenner meg som dagslyset og nattehimmelen på en og samme tid.

Jeg kjenner meg trygg og utrygg.

Jeg kjenner at jeg har funnet meg selv, Og at jeg forsvinner igjen, for så at jeg finner meg selv. Men så gjør jeg ikke det alikevel.

Jeg stoler på mennesker, Jeg vil ha dem i livet mitt, men så vil jeg ikke det alikevel.
Så stoler jeg ikke på dem alikevel. Så Kjenner jeg at livet er greiest alene. For meg selv.

Ifred med mitt eget kaos som ikke engang jeg  klarer å forstå meg på.

De er vakre de dagene, Der jeg kjenner meg uthvilt, står opp tidlig, sykler avgårde i morgengry til havet for å fange øyeblikkene, hvor jeg kan stå i piskende regnvær å kjenne en intens kraft på innsiden, Få livsglede frysningen over hele kroppen å hoppe å danse på stranden mens jeg gråter fordi livet er så intenst vakkert.

Men de er vonde de dagene, Hvor det å gå utenforbi dørstokken kjennes ut som en oppgave fra helvete.
Jeg vil helst bli i sengen. Heldigvis kan jeg ikke det.

Jeg har en hund og ta meg av, en hverdag jeg skal mestre.

Jeg piner meg gjennom de vonde periodene å leter febrilskt etter ny lærdom som kan ta meg sterkere ut av det.

Man lærer noe i hver storm, og blir sterkere som menneske. Det gjør man. Skulle bare ønske at jeg noen ganger kunne få en slags pause, at dette ikke kjentes som en evigvarende runddans,

Av det å være inspirert og uinspirert av livet.

Noen ganger kjenner jeg på den vakre kjærligheten, forbarelsen over det store , gigantiske vakre livet.
En håndfull med snø er en gullgruve, Morgenens sol er en gigantisk komet av livsglede, Hvert gress strå kiler meg mykt under haken mens jeg smiler til blåklokkene å synger i takt med havet.

Ikke før jeg har fått fortalt verden og livet at jeg elsker det,

Ler månen hånlig av meg å tar meg med i sin svarte natt, Senker meg ut av alle de gode tankene å får meg til å kjenne at jeg helt har mistet grepet i optimisme og vakre tanker.Får meg til å kjenne meg helt alene, misforstått og fjern i denne verden.

Jeg går i en slags lengsel om da livet var vakkert, da dagslyset skinte til meg. Det gode blir som en slags fjern drøm jeg savner, å husker åssen er, Prøver å finne frem til igjen, men som ser ut til å ha blitt blåst ut som flammen av et gammelt og innskrumpet stearin lys.

Hvorfor kan jeg ikke bare falle til ro ? Finne min plass i livet ?

Jeg føler jeg er så masse på en gang. Jeg mister meg selv så mange ganger gjennom dagen.

Noen ganger er jeg glad i meg selv, KJenner at jeg er verdifull og unik, Jeg kjenner at jeg har funnet meningen i livet.

Men, Så kommer de gangene der jeg står å kikker på meg selv i speilet. Hvor alt fra pannen til tærne sitter feil. Hvor håret ligger stygt og nesa er for stor. Hvor jeg synes at jeg er tykk, Og hvor jeg føler jeg har en ekkel personlighet jeg ikke kan kontrolere. Hvor jeg fokuserer på alle feilene jeg har gjordt og kjenner meg mislykket og som en byrde for de rundt meg.

Hver gang jeg føler at jeg plukker meg selv opp og får tingene til å kjenner at jeg har funnet en balanse gang, så slår knuten ut i bølger, knyter på seg å gjør alt som var så jævla sannsynelig og vakkert usansynelig og deprimerende.

Jeg lever i en tid i livet mitt som jeg aldri vil få tilbake, Verden går sin gang rundt meg, Mens jeg føler at jeg ettersom årene går blir mer å mer klar over at dette er livet mitt.

I perioder så er jeg flink til å tenke positivt, Mens i andre lange, krumsende perioder,
Så kjenner jeg meg tom for energi, jeg kjenner meg begrenset .

Å ha det på dette viset er faen ikke kun en jævla gave. Jeg føler at jeg sitter fast – Og samtidig flyter ut i den gigantiske evigheten på en og samme tid.

Hvem er jeg ?

Jeg finner det ut, å så glemmer jeg det litt.

Jeg kjenner meg syk, men så kjenner jeg meg priviligert. Livet får en vakker mening for meg, men så daler jeg ned igjen.

Jeg har følelser jeg ikke kan kontrolere, Jeg er sint og jeg er glad om en  annen og jeg har i det siste forstått, noe jeg helst ikke vil forstå. Jeg tror jeg skjønner hva som er problemet mitt. Jeg tror ikke, jeg vet.

Jeg vil ikke innse det, Men jeg må innse det.

Jeg trodde at det å være bipolar var når man hadde hysteriske utbrudd av pengebruk spillehalskap, sexavhengighet og krampelignende intense manier man ikke hadde kontroll over. Ja, Slik som de andre jeg så som skreik til jesus å nermest svevde over takende i gode perioder, å lå å gravde seg ned i de dårlige periodene å nermest fikk kontakt med djevelen.

Jeg har til tider undret meg på hvorfor det hver gang jeg kjenner at jeg har kontroll og føler at ting er på plass, at jeg er bra igjen, Så går tilbake til det samme gamle helvete jeg kjenner så alt for godt til.

Jeg er blitt flink på egenutvikling, og selvterapi,

Jeg har nok levd på at alt kan ordnes med tankekunst. Men hva med når tankene styres av en annen verden ? Jeg kjenner at jeg i mine gode perioder har så mye å gi andre med mine meninger, mitt syn på livet og den jeg er – Men så fort det går dårlig igjen kan jeg le hånlig av det jeg har skrevet å kjenne meg som en oppblåst dobbelmoral.

Når du smiler til du blir grønn i trynet å alt du vil er å ta ditt eget tryne å grause det i asfalten fordi det gjør så jævla vondt å smile ? Hva med de gangene du verker i hele kroppen etter uroens krasse tak over kroppen din ? Den uroen som aldri vil slippe taket ?Den lille jenta Julie, Den onde mannen, klovnen å den bergenske damen som skriker? Hva med alvene ? Hva med det ?
Når tankene går hele døgnet, de springer hit og de springer dit og de springer ut i hele forbanna evigheten.
Hva med stemmene, og hva med dissosieringen, Utavkroppen opplevelsene, Hukommelsesbristene ?
Og hva med sinnet som er som blikstklart lyn og torden fra himmelen, Like etter du kysset din kjære og gidde vakre løfter om morgen dagen ?

Og følelsene, De vakre, men FORJÆVLIGE følelsene, som altid har stålgrep.

Når du kan sette deg ned under dynen, med saftige frukter, en god kopp te, En inspirerende film,
Kjenne at livet er underbart, for så å kjenne på uroen som kommer kravlende opp i sofaen å drar deg nedover i gråt og vonde tanker om livet ?

Hva faen med det ?

Skoene mine føles så ensomme som den evige hulen jeg sitter fast i, likevel så ubebodde.
De tar faste tak i bakken under meg mens jeg går, likevel så kjennes det som en gammel drøm jeg engang hadde. Jeg begynner å innse at dette ikke er perioder i livet mitt, men at det er dette som er livet mitt.

Det kommer alltid tilbake. Når jeg minst venter det.

Når jeg tenker at ting er på bedringens vei å kjenner freden over vakre dager,
Kjenner at båten har sanket seg til ro ved sin brygge, Så kommer en annen å tar meg fatt, En båt som segler over alle sjøer, en lynrask båt, som tar fra meg oppmerksomheten, og gjør alt stressende, Utrygt og fjernt.

Det jævla jaget jeg har i kroppen,

Jeg kjenner meg som en evig sau, Hvorav gjeteren, Den motoriske gjeteren aldri finner ut hvilket jorde jeg hører til på.

Noen ganger kjenner jeg meg så forferdelig hjemme i meg selv, jeg kjenner at jeg ikke ville vært noen som helst annen en akkurat den jeg er, jeg kjenner livet perfekt til meg, jeg kjenner meg ytterst priviligert, at jeg har fått noen intense følelser å leve livet mitt. Og det er vakkert.

Det er ikke vakkert, De gangene jeg ikke kjenner at jeg kontrollerer mine følelser, de gangene følelsene ødelegger for meg. De gangene alt er et surr, en stor fargerik, plutselig sort og grå suppe. En grønnsakssuppe, med frukter pelt fra de giftigste skoger.

Jeg er sint. Jeg er så jævla sint. Jeg går mellom å klandre verden, å meg selv.
Jeg går mellom aksept, og vennlighet mot meg selv, Til å bære nag å ikke klare å slå meg til ro.

Hvis noe bare kunne dempe denne evige jakten jeg kjenner inni meg.
Denne evige leten etter frihet, etter ro, Etter å kjenne at enten er dette meg eller så er dette meg.

Når jeg tenker tilbake på flere år siden, så husker jeg klart hvordan det var nesten så at jeg kjente at jeg var en annen person de gangene jeg ikke kjente meg selv igjen i meg selv og forsvant.

Jeg har tatt i bruk mellom navnet celina. Det var det jeg brukte å føle meg som de gangene som jeg ikke kjente meg i kontakt med meg selv.

Når jeg leser om bipolar lidelse type 2 så skjønner jeg det så altfor klart.

Jeg hadde en fantastisk barndom hos min Mamma, Livet var vakkert og jeg var så lykkelig som alle barn burde være.

Men jeg hadde også en jævlig barndom, Med en far som aldri har fortjent sin tittel Pappa. Når jeg kaller han pappa så blir jeg kvalm langt helvete sikte inni meg, Jeg kjenner åssen jeg vil gråte å skrike på samme tid.

Jeg var fem år da jeg ville dø. selv som liten bar jeg på et hav av følelser.
Fra ungdomstiden begyndte jeg allerede å ha min egen verden jeg reiste til ,
Ensomheten ble mindre.

Jeg har alltid hatt ekstreme følelser fra jeg var liten, så lenge jeg kan huske.
Jeg sanser lett de rundt meg, hvordan de har det, Tar til meg deres følelser og blit kjapt oppslukt av deres stress. Stress kan drive meg langt utav kroppen i uhyggelige følelser.

Da jeg hadde sett pippi på kino, Klatret jeg på setene utav kinosalen slik pippi klatret rundt.

Jeg så Jeg er Dina 17 ganger iløpet av kort periode og kjente at dina hadde løsningen på livet.

Da tragedien på utøya skjedde, levde jeg meg slik inn i det at jeg gråt meg i søvn om nettene å ville tattovere datoen på kroppen som et symbol på medfølelse, Jeg kjente slik med dem at jeg falt inn i en depresjon.

Av samme grunn ser jeg ikke på nyheter i frykt for å miste meg selv til grusomme følelser og kaos.

Jeg har vært innom et hav av mestringsstategier,
Jeg faller lett inn i avhengighet, Anoreksi, Selvskading, Rus,
Det å ta en plastisk operasjon for meg var også på faren til å gå over til avhengighet. Hadde jeg ikke fått valp istedet som et kompromi med min kjære.

Jeg Elsker å være kreativ, Men jeg føler alltid et evig jag etter å bli ferdig å klarer ikke å slå meg til ro med det jeg holder på med, derfor så blir jeg skjeldent fornøyd med det jeg holder på med, å føler det ikke som givendes, heller et bevis på noe jeg ikke får til. Det gjør meg sint.

Plutselig så er jeg tidlig oppe, Med kaffien i handa. Jeg rydder huset på morgenkvisten, jeg går ut med hunden, Jeg gjør pirke arbeid, Og jeg spiser middag mens jeg baker desert.
Jeg Rydder , sorterer og får orden på skuffer jeg ellers bare trykker alt nedi for å slippe å se på rotet.

Jeg blir så sliten av å være i sosiale sammenhenger, der det forventes noe av meg.

Angsten, Uroen inni meg. Den evige tristheten. Den intense gleden. Den trillende latter, Og den plutselige gråten.

Følelsen av å elske verden, Å se alt så klart, Kjenne alt så selvfølgelig,

Likevel kjenne meg så syk, At verden er en tung, mørk byrde og at jeg aldri skal slippe fri fra disse klørne som holder om meg.

Jeg elsker vakre sommerdager, Hvor jeg svømmer i havet, Å kjenner meg som en fisk i sitt hjemsted.
Jeg Elsker vakre vinterdager , Hvorav snøen er min glorie og det daler hvite gull perler ned fra himmelen.

Men jeg blir så forbanna utslitt, Og utvisket av å stå midt på en sandstrand, I sommervarmen
Kjenne hjertet mitt slå og angsten for menneskene. Følelsen av manglende tilhørighet og frykten for å aldri få puste.

Jeg er så trist, og så sliten av Vinterens mørke, Og grenenes monsteraktige pekefingre mot meg
SOm om hele verden er skapt for meg til å testes, Test etter test, For å le meg latterlig i trynet å se hvorav jeg takler situasjonen jeg er i nå.

Livet. Opp og ned. Opp og ned i slik en grad. En tilbakevennende grad.

Jeg Håper at medisinsk hjelp kan hjelpe meg til å få litt mer kontroll, Over meg selv.
Få meg til å føle litt mer tilhørighet i egen kropp. KJenne at jeg lever litt mer en jeg kjemper.

Jeg er på det 6 året uten å bli innlagt. Jeg har kuttet ut rusen, Og jeg klarer meg foruten destruktivitet i form av barberblader og anoreksien. Jeg sulter meg ikke mer. Jeg skjærer meg ikke mer.
Jeg mestrer å tenke at jeg har så mye å leve for i de periodene jeg er deprimert At jeg klarer å kjempe meg frem.

Jeg har heldigvis en kjæreste som kjenner meg godt nå etter snart 7 år sammen.

Han kjenner meg på godt og vondt, Og har vært gjennom såpass i livet sitt at han forstår at
når jeg oppfører meg dumt så er det fordi jeg har det vanskelig ikke fordi det er slik jeg er.
Jeg er så takknemlig for det. Jeg kunne ikke hatt noen annen mann.

Jeg kjenner at valpen er en så ubeskrivelig viktig del av hverdagen min at om jeg ikke hadde hatt han, Og de andre dyrene i huset så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært foruten.

Jeg tror jeg til tider hadde blitt i sengen, døgnet rundt. Det er det som er farlig.

Jeg kommer meg opp om morgenen, Ut på tur, og jeg kjemper.

Ja jeg kjemper. Jeg føler at jeg kjemper så mye, At jeg går i hverdagen med et ørlite overskudd.
Et overskudd som aldri rekker til alt det jeg ønsker
Å som aldri får meg til å føle at jeg får pause.
Pause til å samle meg.

Tenker at det nok går over av seg selv.

Faktum er at det går aldri over. Det kommer alltid tilbake.

Snur om på alt og gjør den motfylte motløs.

Det er så fryktelig, fryktelig…. Hektisk, forvirrende og alt oppslukende.

Jeg håper at jeg kan få nytte av å få en utredning, At det finnes medisiner som kan hjelpe meg.

Gjøre ting litt lettere, Slik at jeg kjenner at jeg kansje kan føle at jeg har litt mer

Overskudd som ikke tar knekken på meg, men som gir meg noe i hverdagen.

Slik at jeg klarer å kjenne mere tilhørighet, I denne verden, I meg selv.

Forutsigbarhet. Frihet. Tilstedeværelse.

Det er virkelig undervurdert.

Relaterte innlegg