Får hjelp på BUP etter mobbing og selvmordsforsøk

Får hjelp på BUP etter mobbing og selvmordsforsøk

Barndommen min var helt fantastisk fram til jeg startet på skolen. I andre klasse skilte foreldrene mine seg. På grunn av dette ble jeg veldig lei meg, men uttrykte det i sinne. Jeg ble veldig fort sint og kranglet mye. Fra andre klasse ble jeg mobbet av en jente som var flink til å bruke mine svakheter mot meg som for eksempel sinne mitt. Selv om jeg var mye sint var jeg var en person som ville se det beste i alle mennesker og gi alle en sjanse. Hun brukte det mot meg ved å late som hun var vennen min en liten stund, men deretter dolke meg i ryggen. Uansett hvor mange ganger hun gjorde det tilga jeg henne hver gang.

Jeg hadde så lite respekt for meg selv at jeg bare lot det gå bare for å ha en venn. Hver dag gråt jeg meg i søvne. Hver dag jeg kom hjem etter skolen fant jeg en stor kniv og holdt den foran magen. Hver dag var jeg klar til å stikke den inn, bare avslutte smerten en gang for alle. Jeg trengte ikke å leve. Jeg var ikke verdig nok til å leve. Alle ville ha det bedre uten meg og ingen ville savne meg.

Mamma og Pappa visste om mobbingen, men jeg sa aldri hvor ille det var. De visste ikke at jeg ville ende livet mitt hver dag. Hvert eneste smil var falskt. Hver eneste latter var tvunget frem når jeg egentlig ville gråte. Dette fortsatte i mange år til jeg endelig bestemte meg for å begynne 8. Klasse på en annen skole.

Det gikk veldig bra i nesten 2 år til plutselig alt gikk nedover igjen. Søsteren Min fikk depresjon, begynte med selvskading og stengte meg ute. Dette var et stort nederlag for meg siden hun var min beste venn og hadde alltid vært der for meg. Nesten hver måned var det jeg som måtte holde press på kuttet mens mamma gjorde seg klar til å kjøre til legevakten. Det gikk veldig inn på meg å se hun sånn.

I tillegg fikk jeg aldri snakket om mobbingen så alle de vonde tankene og minnene var igjen. Jeg falt inn i en dyp depresjon der alt gikk ned. På grunn av at jeg ikke var flink til å snakke om følelsene mine fikk ingen vite om det. Jeg stengte meg inne på rommet mitt, sluttet å gå ut og snakket sjeldent med folk.

Jeg ble redd for å gå på skolen og latet som om jeg var syk ofte. Jeg var som regel borte 1-2 dager i uken og fikk mye fravær. I februar da jeg gikk i 10. Klasse orket jeg ikke mer. Jeg planla i en uke om hvordan jeg skulle ta liv av meg selv. Da dagen kom gjorde jeg som vanlig og sa at jeg var syk. Jeg fant piller i kjelleren og tok de en etter en. Etter det husker jeg veldig lite. En ting jeg husker var at jeg stod i dusjen og nektet for at jeg hadde tatt noen ting. Til slutt innrømmet jeg det. Neste jeg husker er at jeg blir lagt inn i en ambulanse. Etter det husker jeg ingenting før jeg våknet opp.

Etter den dagen lovte jeg meg selv å aldri prøve det igjen. Livet mitt er verdt mer enn det. Jeg ble akutt henvist til BUP og gikk der et halvt år til jeg sluttet fordi jeg ikke likte damen jeg snakket med. Etter et halvt år til gikk det rett ned igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men klarte å si det til mamma. Vi fikk en henvisning til BUP igjen, men denne gangen var det mitt valg. Jeg hadde bestemt meg at dette var ikke sånn jeg ville ha det.

Nå har jeg gått til BUP i litt over et år. Jeg klarer å snakke mer ut om følelsene mine. Ikke med hvem som helst, men de jeg stoler på. Jeg og mamma har fått et mye bedre forhold fordi vi kan snakke sammen om dette. For et par uker siden fikk jeg endelig lov å starte på antidepressiva. Bare på få dager kjente jeg endring i humøret. Jeg har fortsatt en lang vei igjen til å bli frisk, men jeg drømmer om den dagen jeg blir kvitt depresjon og angst. Jeg ser fram til den dagen jeg gifter meg, får barn og barnebarn. Jeg har klart å forstå at livet mitt er verdt å leve. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir frisk.

Hentet fra morild.org

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar