Fortelling fra Morild

Fortelling fra Morild

Månedens tema på abup.no er familie. For et par dager siden kom et innlegg til «din historie»Morild. Ei jente skriver på sin måte, om savnet av ei mor og en egen familie. Her kan du lese hennes fortelling: Jente på 18 forteller om sin mor med antisosial personlighetsforstyrrelse.

Hei, jeg er en jente på 18 år. For noen uker siden fant jeg ut hva som var galt med min mor. Hun lider av antisosial personlighetsforstyrrelse! Hun har aldri tatt ansvar for meg, for henne har hår og utseende vært viktigst. Jeg ble født 15 uker for tidlig, veide rundt 700gr, og fikk plass i pappas hånd.

Mamma fikk prøve seg som mor, men sa fra seg ansvaret, og dro til Oslo for å ordne håret i steden. Hun hold meg aldri med selskap når jeg lå og svevde mellom liv og død i en kuvøse 2 uker gammel. Mamma fikk lov å ha samvær med meg når jeg ble rundt 6 år gammel. Hun sa aldri om hun kom eller ikke, det måtte vi finne ut av selv.

De dagene jeg husker mest er de dagene jeg sto å venta på bussen hun pleide å komme med, spent og glad, og at det aldri kom noen mamma. Hun hadde verken ringt eller sendt melding for å si ifra, så det var bare å dra hjem igjen. Vi fikk ha samvær to ganger i uka, så ble det en, annenhver uke, en gang i måneden, og tilslutt en gang i halvåret, så sa hun stopp! Da ville hun ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Hun har ingen feil, ingenting er hennes skyld, og man får aldri en unnskyldning. Hun driver kun med det som er hennes og har med seg selv å gjøre. Jeg har ikke hatt et så sterkt bånd til mamma, men jeg er glad i henne. Det er vondt å se henne slik, for hun kunne hatt det bedre, vi kunne hatt det bra sammen. Hun kommer og går som hun vil: i det ene øyeblikket er det «Hei jenta mi!», og i det neste, «jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre!». Hun er som en av og på bryter. Hun kan forsvinne i et-tre år, og brått stå på døra igjen som om ingenting har skjedd. Hun er voldelig, og lyver hele tiden. Hun har drevet med stoff og er glad i alkohol. For et år siden, når jeg var 17, tok mamma kontakt på facebook.Da hadde ikke jeg hørt eller sett noe fra ho på fire år. Hun var såå glad for å bli venn med meg på face, trodde jeg..!

Mamma sa fra seg ansvaret for meg når jeg bare var noen mnd gammel, så jeg har vært i fosterhjem siden det, utrolig flotte foreldre jeg setter utrolig høyt! Hun har ikke alltid vært så snill med mine fosterforeldre. Hun har både truet dem og forsøkt kidnapping. Har aldri vært et snilt ord om dem fra hennes side. Og barnevernet!! haha, de kan ho ikke fordra! mamma sa hun tapte i retten, men alle vet det er en løgn, ho sa hun ikke ville ha morsrollen. Hun måtte hentes i Taxi og bli tvunget inn i rettsalen, for hun tørte ikke dra selv.

Jeg har lenge lurt på hvorfor hun har behandlet meg slik, og det har jeg funnet ut. Det er mange ganger vi har blitt enige om å møtes, men en dag før er det alltid en eller annen unnskyldning: nei, begge bestemødrene mine døde i går av kreft, så jeg kan ikke komme..! BUllshit! Hun har alltid brukt død som unnskyldning, siden jeg var 6 år. Jeg har vært veldig av og på med henne det siste året, brått bare ringte hun meg og sa: Jeg har aldri brydd meg om deg, jeg fødte deg for 100 år siden! jaja mamma, jeg er 18!

Mamma har ikke empati, og er utrolig egoistisk! Alt skal skje på hennes måte. Det har seg også slik, det tøffeste jeg har hørt fra andre, det er når de spør meg hvem jeg er.. jeg sier jeg er datter av «Min mors navn», og de sier: Å? Jeg visste ikke at hun hadde en datter.. hun har sagt at hun ikke har.. for meg er det å ha en mor med en slik personlighetsforstyrrelse vondt, for hun velger ikke dette selv. Men det kan ikke gjøres så mye med, for hun vil ikke ha hjelp, så det jeg har valgt å gjøre er å ta avstand fra ho, for det er best slik.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar