Hver fjerde student er ensom!

Hver fjerde student er ensom!

Hver fjerde student er ensom

Jeg skulle egentlig bli psykolog. Eller: Jeg skulle egentlig bli siviløkonom. Eller: Jeg hadde egentlig ikke peiling. Det kan godt være overskriften på mitt liv da jeg var 16-17 år: Jeg hadde ikke peiling.

Interesseprofilen min i tenårene tilsa vel at jeg burde studert litteraturvitenskap eller idéhistorie eller sosiologi eller noe sånt. ”Fornuften” tilsa at jeg skulle bli siviløkonom – det ville føre til de sikreste og best betalte jobbene.

Men etter et par uker med bedriftsøkonomi, sosialøkonomi og rettslære på gymnaset, skjønte jeg at jeg aldri kom til å passe inn i det private næringsliv. Etter to år med de samme fagene, var jeg sterkt i tvil om jeg kom til å passe inn noen steder.

Psykologi

Etter gymnaset gikk jeg et år på folkehøgskole. Det var en grei måte å utsette yrkesvalget og det voksne livet på. På folkehøgskolen møtte jeg noen som skulle til Bergen og studere psykologi når de var ferdige med folkehøgskoleåret.

Det kunne kanskje være noe for meg også, tenkte jeg. Og slik ble det; en dag i august 1978 dro jeg til Bergen for å studere til grunnfag i psykologi.

Det gikk bedre med psykologistudiene enn det hadde gjort med økonomien og rettslæren på gymnaset. Men da kom til den tynne pensumboka i utdanningspsykologi, var jeg langt på vei solgt.

Pedagogikk

Da jeg etter muntlig eksamen fortsatt var en tiendels karakter unna å kunne søke opptak på embetsstudiet i psykologi, var all tvil borte: Jeg skulle til Oslo og studere pedagogikk.

Slik ble det: I to perioder på 1980-tallet var jeg student ved Universitetet i Oslo. I 1989, i en alder av 31 år, kunne jeg si farvel til Blindern og studentlivet, etter å ha tatt min embetseksamen i pedagogikk.

Psykoterapi

Det hadde vært tøffe år, på mange vis. I 1983 begynte jeg å gå i samtaleterapi ved studenthelsetjenesten. I 1985, mens jeg hadde pause fra studiene, fikk jeg min første akuttinnleggelse i psykiatrisk sykehus.

Mitt åttitall var i det hele tatt preget av mye av og på – i forhold til studiene, i forhold til jobb, i forhold til terapien, i forhold til familie og i forhold til venner.

Åpen om problemene

Jeg var hele tiden åpen om problemene mine. Jeg hadde vokst opp med Dagbladet og Woody Allen og syntes ikke at det å gå i psykoterapi var noe å skamme seg over, heller tvert i mot.

Men, på samme måte som for de fleste av karakterene Woody Allen har fremstilt på film, gjaldt det for meg at det å kunne redegjøre relativt innsiktsfullt for problemene, eller, mer presist, det jeg trodde var problemene, ikke nødvendigvis betydde at problemene var løst.

Ingenting hang sammen

I ettertid ser jeg at jeg, uten på noen måte å ville det, lurte både meg selv og omgivelsene til å tro at jeg var kommet mye lenger enn jeg egentlig hadde.

Studenttilværelsen er fantastisk for dem som har nok livsdugelighet til å håndtere den. Jeg hadde det definitivt ikke. Men, for å sitere Jan Eggum: -Det var det ingen som så.

Utad så det ut til at jeg hadde jeg det meste på plass. Jeg var flittig og flink når jeg først studerte. Jeg hadde kjærester som kameratene mine nikket anerkjennende til. Jeg hadde jobber ved siden av studiene. Jeg hadde planer og ideer.

Men ingenting hang sammen. Mellom lesingen og jobbingen og kameratene og venninnene var det store, sorte hull, hvor jeg satt ørkesløs på hybelen eller på pub.

Ensom?

Var jeg ensom? Neppe i klassisk forstand. Jeg tror jeg hadde en høy stjerne i de fleste sosiale sammenhenger. Men ensomhet kan også handle om et misforhold mellom ytre og indre forhold.

Når jeg ser tilbake på hvem og hva jeg var på 1980-tallet fra mitt trygge ståsted i 2013, og ikke minst med viten om hvor vanskelig jeg fikk det på 1990-tallet, er min vurdering at jeg nok var mye ensommere enn jeg skjønte den gang.

Mange av forholdene, både til familie, kjærester, medstudenter, venner og arbeidskollegaer var overfladiske. Man kan snakke seg både inn og ut av mye om man har anlegg for det. Man kan bruke ord til å skape kontakt. Man kan bruke ord til å skape avstand. Noen ganger er man ikke klar over om man gjør det ene eller det andre.

Om ensomhet i studentavisa Universitas

Studentlivet kan kamuflere mye. Dette blir heldigvis viet oppmerksomhet i et oppslag i studentavisa Universitas, basert på en Sentio-undersøkelse:

Hver fjerde student er ensom. Nye miljøer, en uoversiktlig tilværelse og manglende rammer gjør at mange studenter sliter med ensomhet. For mange er starten av studietiden en intens sosial periode. Det kan bli en sårbar fase for dem som i mindre grad tar kontakt med andre, men er avhengige av at andre tar kontakt med dem

Ensomhet kan føre til alvorlige konsekvenser. Det er en økt sannsynlighet for å tenke på og forsøke å ta livet sitt om man føler seg ensom. Et tett og godt nettverk beskytter mot både depresjon og selvmordstanker.

Ensomhet kan utvikle seg til psykiske lidelser som depresjon og angst, og andelen unge med psykiske diagnoser har nesten doblet seg siden slutten av 90-tallet, viser tall fra SSB.

Vanskelig å oppdage ensomhet

Selv om én av fire studenter ofte føler på ensomhet, så kan det være svært vanskelig å se det på dem utenfra. Undersøkelser viser at en god del som sier de har mange venner, likevel svarer at de føler seg ensomme. Det å føle seg sosialt eller emosjonelt ensom, er en belastning som kan påvirke både helse og studiemestring.

Prosjektet ForVei

 

Men noen utdanningsinstitusjoner tar ansvar:


I 2006 startet Ilan Dehli Villanger prosjektet ForVei ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I 2010 hoppet også Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet (Mat-nat) ved Universitetet i Oslo (UiO) på.


Gjennom individuelle veiledningssamtaler med alle studentene og seminarer for hvert program, ønsker han at færre av studentene skal føle seg ensomme.
ForVei får skryt av Norsk studentorganisasjon (NSO), som mener prosjektet viser lovende resultater.


-Spørreundersøkelser blant studentene som har deltatt viser at 15 prosent har tatt større ansvar for sitt sosiale liv etter veiledningssamtalen, sier Villanger.

 

Alle førsteårsstudentene får i løpet av vårsemesteret tilbud om slik veiledning. Da legges studieprogresjon og faglige spørsmål bort.


Samvær

 

Det er interessant å lese artikkelen i Universitas, både som rådgiver i ABUP, som brukeraktivist, og som tidligere student med psykososiale utfordringer.

Som tidligere student med relasjonsproblemer, tenker jeg at det er flott at man i dag ikke, i hvert fall ikke alle steder, bare er henvist til å banke på døra til en psykolog  på studenthelsetjenesten.

Som rådgiver i ABUP, og som brukeraktivist, tenker jeg at vi må fortsette å jobbe i retning av mer undervisning, veiledning, grupper og andre samværsformer. Vi må satse mer på åpenhet og samvær som metode. Ensomhet er ikke primært et individuelt problem, ensomhet skapes vel så mye av mangel på gjennomtenkte og gode samværsformer.

Ulike tidshorisonter

Jeg tar meg også i å lure på i hvilken grad ABUP forbereder sine brukere på hvilke utfordringer som møter dem etter at de fyller 18 år.

Når jeg ser tilbake på eget liv, er dette noe av det jeg opplever som det største sviket: At alle hjelpetjenestene er så fokusert på ”her og nå”. Jeg tror at tjenestene vil bli mye bedre av å jobbe med ulike tidshorisonter i terapiene de forvalter.

Odd Volden, erfaringskonsulent og rådgiver i ABUP

bilde

Relaterte innlegg