I kyklopens land

I kyklopens land

Karl Ove Knausgårds, «I Kyklopens land», Tekster 2009, 2018, Forlaget Oktober, 2018. 

Det er egentlig ikke så vanskelig å innrømme at man liker Karl Ove Knausgårds tekster, hans litteratur. 

Jeg leste «Ute av verden». Den satte meg litt ut. Jeg husker fremdeles stemninger fra denne romanen, 20 år etter at den kom ut. Jeg leste «Min kamp». Jeg husker spesielt bind 3 som beskrev oppveksten på Tromøya. Jeg husker sanseligheten fra guttens naturopplevelser og fra kameratskapet. Og jeg husker den intense, klamme frykten for faren. Kanskje husker jeg dette best, fordi jeg er barnepsykiater, fordi beskrivelsene som er så rystende autentisk gjengitt fra et barns perspektiv alltid har opptatt og fascinert meg. Det er ikke mange som klarer det. Knausgård klarer det. Astrid Lindgren klarte det i verdensklasse. Det samme gjelder Roald Dahl. Arild Nykvist er i nærheten med sin «Barndom». 

Knausgård som essayist er glimrende. I kjølvannet av «Min kamp» leste jeg samlinger fra årstidene: «Om våren» etc. Disse er også eminente. Hans lille bok om Edvard Munch og bildene fra utstillingene som han kuraterte, er også suveren.
I denne samlingen «I kyklopene land» er det spesielt to tekster som lever i meg etter jeg leste den ferdig for noen uker siden. 

«Myrvas maler», Kitty Kielland og hennes bilder beskrives, jeg hadde nær sagt, ubeskrivele vakkert. Hans analyse over hennes myr og torvbilder er nydelig å lese og han avslutter fantastisk med en betraktning over disse. Som oppvokst på Jæren, og med torvmyrer og tovstakker, jeg fremdeles kan huske (torv var alltid det som ga jevnest varme for takkene da min farmor og «Litla-Maria» stekte flatbrød), er det kanskje ikke så rart at jeg liker beskrivelsen av bildene til Aleksander Kiellands søster. 

I essayet «Hjernekirurgi i Albania gir også Knausgård til beste nydelig portretter og refleksjoner over såvel berømte kirurger som pasienter som gir seg sin skjebne i vold med spektakulære operasjoner som han får overvære på nært hold. Hans beskrivelser av hjernen som et helt unikt organ, er også spennende. 

Til slutt må jeg får referere hans hyllest til den store, sære, norske forfatterkollegaen, Jon Fosse. Han har skrevet om Fosse før, som lærer på Skrivekunstakademiet i Bergen. Nå skriver han vakkert, innsiktsfullt og hyllende om den store dramatikeren. 

Hans forhold til Amerika er mildest talt tvetydig, som for de fleste av oss. 

Innledningen av «I Kyklopens land» er en vittig og selvutleverende, typisk Knausgårdske beskrivelser av en «mislykket» roadtrip fra Alaska til Minnesota.

Forsidebildet er hentet fra Oktober forlag

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar