Innbytterpuls: Hever seg betraktelig i andre omgang

Innbytterpuls: Hever seg betraktelig i andre omgang

Jeg har alltid likt å skrive. Som spaltist har jeg i enkelte tilfeller også skrevet fiksjon, forstått som oppdiktede dialoger. En gang skrev jeg til og med noe som kunne ha passert som den første sida i en kriminalroman. Men når jeg tenker på å skrive skjønnlitterært på alvor, forstått som å skrive noveller eller en roman, ja, da svimler det nesten for meg.

Juristen Tallak Christensen (f. 1972) har ikke bare tenkt tanken; han har gjort det også. Christensen har tidligere skrevet den selvbiografiske boka Kampen er avlyst  – om fotball og depresjon (Portal forlag, 2008). Jeg leste boka da den kom ut og husker at jeg likte den godt.

Selvangivelse

Nå har Tallak Christensen skrevet en roman: Innbytterpuls (Abup forlag, 2016). Hva tenker jeg om den? Før jeg prøver å svare på det spørsmålet, kjenner jeg at jeg må levere en liten selvangivelse:

Det finnes i hvert fall to grunner til at jeg kanskje ikke burde skrive denne bokanmeldelsen. Den viktigste er at jeg i flere år har frilanset for Abup. Man trenger ikke være verken jurist eller fotballdommer for å se at det kan gjøre meg så inhabil at jeg fortjener rødt kort.

Når folk spør om jeg er sportsinteressert, pleier jeg å si at jeg har vokst fra meg den verste sportsidiotien. Jeg kan derfor ikke garantere at jeg vil være en uhildet leser av en bok som forventer at voksne folk skal møte haugevis av fotballreferanser med strak vrist.

Men noe sier meg at Tallak Christensen (forfatteren, ikke juristen) og Abup forlag gir beng i slike pinglete formaliteter.

Dessuten: Har jeg ikke Norges Fotballforbunds ferdighetsmerke i gull, kanskje? Leser jeg ikke et tosifret antall bokanmeldelser hver uke? Er jeg ikke den stolte eier av opptil flere litteraturhistorier?

Jo, jeg vil nok mene at jeg ikke er helt uten forutsetninger.

Jeg retter ryggen og går mot krittmerket med faste skritt. Jeg legger ballen godt til rette, tar noen steg tilbake, ser keeper i øynene, tar fart, og klinker til.

Den hjemvendte utenlandsproffen Hallvar

I samtid (fotballsesongen 2011) handler romanen om den hjemvendte utenlandsproffen Hallvar. Han har en karriere i England bak seg og spiller nå for Start i eliteserien. Hallvar har det imidlertid ikke lett. Han er skilt og usikker på om han er en god nok far for verdens kuleste sønn.

Hallvar drikker for mye og putter i seg piller for å få sove. Han slipper ikke mange tett innpå seg, men den unge lagkameraten Mattias klarer Hallvar ikke å stenge helt ute.

Fortiden trenger seg på

På det andre tidsplanet (1980- og 1990-tallet) får vi glimt fra Hallvars formative år, både som menneske og fotballspiller. Sentralt står forholdet til kameraten Kristian, som også spiller fotball, og forholdet til Kristians foreldre.

Det som binder de to tidsplanene sammen, ved siden av fotballen, er Hallvars forhold til Kristian og Kristians foreldre. På romanens samtidsplan blir det mer og mer klart at det er Kristians tidlige og dramatiske dødsfall, Hallvars manglende evne til å avklare grensene for hva som kan sies å være et rimelig personlig ansvar, og de følgene dette får for hans forhold til Kristians foreldre, som gjør det vanskeligere og vanskeligere for Hallvar å fungere, både på og utenfor fotballmiljøet.

Men ting ordner seg. Støtteapparater er fine ting, enten disse befinner seg innenfor eller utenfor fotballstadioner. Selv blytunge depresjoner kan gå over, eller i det minste lette såpass at de blir til å leve med. Man kan bli deprimert selv om man har mye penger, men det skader ikke å ha litt på bok når tåka letter.

Sympatisk og morsom bok

Romanens kjernefortelling og hovedpersoner er omgitt av et drøss av fotballanekdoter og et større persongalleri. Jeg henger for det meste greit med på fotballreferansene og referansene til populærkultur for øvrig. Romanens persongalleri er troverdig nok, i hvert fall om man skjeler mer til kriminalromanformelen enn til skjønnlitteraturens eliteserie.

Jeg tror mange lesere, også blant dem som ikke spiser skjønnlitteratur til frokost, vil finne boka sympatisk, interessant og morsom. Vi har å gjøre med en kunnskapsrik og empatisk forfatter. For meg, som egentlig har sluttet å bruke tid på fotball, er det mye artig snacks å finne i boka. For fotballinteresserte generelt, og fotballinteresserte sørlendinger spesielt, vil det antakelig være enda mer å hente.

Litt å pirke i

Men det er litt å pirke i også. Det er noe som heter «show, don´t tell». Når vi på hver av tre påfølgende sider (s. 87-89) finner formuleringen «det viste seg (fort) at…», snakker vi om en forfatter som befinner seg i soleklar offside.

Bokas forteller er generelt i overkant tilstedeværende. Romanen lever sjelden sitt eget liv i lange strekk om gangen. Istedenfor å være en «page turner», blir Innbytterpuls, i hvert fall for meg, litt for ofte en «turn off».

Med fare for å overvurdere mine litteraturteoretiske kunnskaper: Jeg holder fast ved at forfatteren Tallak Christensen er empatisk – det er mye klokskap og omsorg å finne mellom bokas permer. Men fortelleren, altså han som fører ordet i romanen, sliter med å ta innover seg at det er grenser for hvor mye ny informasjon en stakkars leser klarer å ta inn på kort tid uten at det går ut over flyten i lesinga.

Fortelleren vil i deler av boka for mye i hvert avsnitt og på hver side. Det er ikke «feil» å bygge opp et stort persongalleri, selv i en liten roman. Anekdoter og sidehistorier kan gi både farge og bredde til en historie. Men i første omgang av denne romanen ender fortelleren dessverre opp med å ta en omvendt Drillo: Det blir så mange finter, dribleraid og kortpasninger på midtbanen at man står i fare for å miste spillets idé av syne.

Et fint mål til slutt

Innbytterpuls hever seg betraktelig utover i andre omgang. Spillet flyter lettere. Ballen går oftere i lengderetning. Til slutt får vi også et fint mål: Beskrivelsen av Hallvars sammenbrudd og depresjon, og den påfølgende behandlingen og nettverksorganiseringen, er på samme tid original, gjenkjennelig og troverdig, og da nærmer vi oss sterkt noe som likner på litteratur.

Tallak Christensen er foreløpig, i litterær forstand, en bedre arkitekt enn snekker. Jeg, som altså knapt har turt å tenke på å skrive en roman, er imponert over komposisjonen og viljen til å lage litteratur. Det er mye som er på plass i Innbytterpuls, selv om det altså ikke ble direkte opprykk til litteraturens eliteserie på første forsøk.

Abup forlag er omtrent like ferskt som boka. Forlaget får godkjent på mange parametere, men bør ta til seg noe av kritikken jeg reiser mot boka. Når man har som «forretningsidé» å gi ut bøker av forfattere som har møtt psykososiale utfordringer, er det kanskje ikke alltid helt enkelt å finne balansepunktet mellom oppmuntring og kritikk, men når noe er vanskelig, må man øve enda mer, som Nils Arne Eggen pleier å si.

Etikken først

Innvendinger til tross; jeg er nok en gang blitt oppløftet av å tilbringe noen timer i selskap med Tallak Christensen. Han er en klok og omsorgsfull mann som tar ansvar så det holder, og det er i siste instans det viktigste for meg.

-Etikken først, fremholder gjerne en annen sørlending, psykisk helse-forsker (og tidligere Abup-ansatt) Tore Dag Bøe. Jeg slutter meg gjerne til det, selv om Karl Ove Knausgård og resten av forfatterlandslaget i fotball muligens vil få kollektivt angstanfall av den påstanden.

Skrevet av: Odd Volden

 

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar