Integreringsprosjekt Sørlandet

Integreringsprosjekt Sørlandet

Vi seilte nettopp ut av Turku, halvveis på vår reise.

Så nå som vi er halvveis på vår reise er det kanskje på tide å fortelle hvorfor vi er her. Det er lettere å fortelle nå som det har gått en stund. Nå som vi vet litt mer om hvordan det har gått. Nå som vi kjenner hverandre godt nok til å kunne dele ærlige meninger og hva vi vet – fremfor det ukjente vi ønsket og så frem til. Dette føles mer ekte enn det.

28. Juni 2017 seilte 30 ungdommer i alderen 15-25 år fra Kristiansand. Vi var flere som seilte ut den dagen, men det var oss 30 som skulle seile hele veien sammen. Vi har mistet noen på veien, og vi mister noen flere i neste havn. Noen har andre forpliktelser å dra hjem til, og noen har funnet ut at dette ikke helt er livet for dem akkurat nå. Men det er okei, de har gjort noe av det viktigste de fleste av oss glemmer å gjøre – å sette seg selv foran andre for en gangs skyld.

I mai fikk jeg en mail fra røde kors på vegne av stiftelsen fullriggeren Sørlandet – i mailen stod som følger «vil du være med på tidenes sommertur på seilbåt?» Kommunen Kristiansand, fullriggeren Sørlandet og flere andre hadde gått sammen for å samle penger så 30 ungdommer og unge voksne kunne komme sammen for sommeren som deler av et integreringsprosjekt.

Prosjektet gikk ut på å føre sammen ny landsmenn med etnisk norske ungdom, 15 av hver. Så da vi seilte ut hadde vi en god blanding av nordmenn og eritreere, syrere, og kurdere – i tillegg til det ekstremt internasjonale maritime crewet her.

Det er et pilotprosjekt så noen vansker har det vært på veien, men det har ført oss veldig nærme hverandre. Vi blir veldig intensivt kjent med hverandre på skipet ettersom det ikke finnes et eneste sted å gjemme seg her. Noen ganger blir det mye. Og vi har hatt noen kulturelle forskjeller som har skapt problemer – men å være så tett på hverandre som vi er her har tvunget oss til å sette oss ned og løse de problemene vi møter når vi møter på dem. Fremfor å gjøre slik som hjemme, hvor vi bare kan gå hjem når vi står i en ubehagelig situasjon, eller har problemer med noen.

Det er nok noe av den største forskjellen jeg opplever med å ha integrering på et skip, vi må alle lite på hverandre. Vi har kun hverandre, i nesten syv uker. Så vi må faktisk løse problemene våres, lære hverandre å kjenne enda mer enn hjemme. Vi lærer så mye mer om hverandre, og om oss selv. Men det gjør det også verre når folk drar hjem. Vi blir glade i disse menneskene vi har rundt oss, selv om vi savner privatliv og litt albuerom, og vi går hverandre på nervene til de grader. Så ender man opp med å bry seg om de man har rundt seg.

Vi er blitt en veldig god gjeng i grunn, så tanken bak prosjektet er blitt møtt. Men samtidig er det nå det begynner å bli vanskelig for oss som individer. Hjemlengsel, mangel på privatliv, rutiner som må endres og endres igjen hver gang vi går inn/ut av en ny havn. Det er tungt, og nå som vi er halvveis er det en liten dump vi må komme over.
Men ingen av oss går over den alene.

Informativt fra Fullriggeren Sørlandet ⚓⛵

// Miriam

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar