”Jeg kan ikke si jeg trodde det var normalt. Men det var normalt for meg da”

”Jeg kan ikke si jeg trodde det var normalt. Men det var normalt for meg da”

Eirik er 16 år og bor sammen med sin mor og lillebror. Faren flyttet ut da Eirik var 6-7 år. Han har også en storebror som er ti år eldre.

–        Etter han dro, har jeg tidvis følt et ekstra ansvar for mamma, spesielt før hun fikk diagnosen bipolar lidelse. Når jeg ser tilbake på alle hendelser som var, forstår jeg at det stemmer – hun har bipolar. Mønstret passer, men vi visste det ikke den gang.

Moren til Eirik fikk behandling etter hun fikk diagnosen, og da ble situasjonen bedre. Men før dette fikk hun ingen hjelp, for det var ingen som visste at hun var syk.

–        I den tiden var det mye skriking og kjefting, og veldig rotete hjemme.

Vasketøy fra vegg til vegg

–        Mamma hadde en periode med depresjon. Vi hadde en avtale om at jeg skulle gjøre hagearbeid, male utenfor og slikt. Hun skulle ta det inne, men det fungerte ikke. Hun ble veldig syk, sykmeldt fra jobben og det eneste hun klarte var å ligge på sofaen. Det var ikke noe liv der, forstår du? Det var veldig rotete, ting kunne ligge fra forrige uke på komfyren. Jeg måtte vaske klær, vaskerommet var fylt fra vegg til vegg, og det var meg å lillebror som var alene, på en måte. Jeg følte at jeg måtte vaske klær ellers hadde vi ikke rent å ta på. Det er flaut å gå på skolen med flekker på skjorten. Når vi fikk besøk, var det som om hun hadde en annen person inni seg, hun klarte å ta seg sammen en stund, kunne begynne å rydde, gikk ut og kjøpte noe vi kunne ha. Jeg fikk et håp om at ”yes, nå er mamma tilbake”, men når gjestene var gått var det rett tilbake i depresjonen.

For sent på skolen

Morens depresjon varte i to år. Det ble bare verre og verre. Eirik kunne ikke være sikker på at hun vekket ham og lillebroren om morgenen, han måtte sette på vekkerklokke og sørge for at han og lillebror kom på skolen.

–        Jeg var jo 13 år og ikke flink til å stå opp selv. Det siste året på barneskolen og det første året på ungdomskolen kom jeg mye for sent og var mye syk. Jeg var ”syk”. Jeg følte at jeg måtte være hjemme med mamma og rydde og ta meg av henne. Lillebroren min gikk på skolen. Jeg tenkte at ”han må ut”. Det var en vanskelig tid, og stressende, av og til var jeg ikke grei mot mamma og vi kranglet mye. Av og til har jeg dårlig samvittighet over ting jeg sa til henne da.

Mammas venninner stiller opp

Familien har et godt nettverk og etter hvert stilte morens venninner opp for henne og guttene Etter mamma fikk diagnosen og derfor også behandling ble det også mer ryddig hjemme.

–        Hun sendte melding til venninne og spurte om de kunne komme på dugnad hos oss. Da kom de og hjalp oss å rydde. I dag har hun andre standarder for hvordan huset skal se ut, det er mindre rotete. Alle mammas venner vet at hun er syk, og jeg kan også prate med dem om det og komme til dem hvis jeg føler behov for det

Etter mamma fikk diagnosen og derfor også behandling ble det også mer ryddig hjemme.

Ikke alle vil ”blande” seg

Eirik har fortalt om morens sykdom til to av sine venninner og et par av lærerne. Jeg har ikke fortalt det til guttene. Det er som om jenter skjønner det bedre. En av lærerne mine visste det, men han virker som om han ikke vil blande seg. Jeg forstår det. En annen lærer spurte hva jeg trengte og da sa jeg at jeg ikke ville ha noe ekstra. J eg vil være normal. Nå får jeg gode karakterer på skolen. Jeg har mer tid og overskudd til skolearbeid. Jeg kan konsentrere meg bedre. Før tenkte jeg mye mamma sin sykdom. Jeg falt ut av matten og mange andre fag. Det var heldig at jeg fikk en treer i matte. Mattelæreren min så at jeg kunne. Han var veldig snill. Nå har jeg løftet meg i mange fag, jeg har fått selvtillit og tenker at jeg faktisk kan greie noe, jeg vet nå at jeg ikke er dum. Før fikk jeg de dårligste karakterene i klassen, nå kan jeg si ”jeg fikk også 5”. Og det er en god følelse.

Tar ut sinne på trening

Idrett har også gitt Eirik en følelse av å kunne noe, en opplevelse av å mestre. Han får ut mye sinne ved å trene. Favorittøvelsene er hekk og høyde  – han får mye skryt.

–        Når de voksne sa at jeg var flink begynte jeg å skjønne at jeg kan.

Da moren var på sitt verste så ikke Eirik at hjemmesituasjonen gjorde at han slet på skolen.

–        Jeg kan ikke si at jeg trodde det var normalt, men det var normalt for meg da. Jeg tenkte bare ”jeg kan ingenting” og det var vondt å være den dummeste i klassen, men nå ser jeg at det var jeg ikke.

Sterk – ikke dum

Eirik har et sterkt og godt forhold til moren og brødrene.

–        Familie betyr mye for meg. Jeg håper at vi brødre kan fortsette å ha kontakt også når vi blir voksne. Jeg håper at vi vil fortsette å støtte hverandre, at vi aldri vokser fra hverandre.

Når Eirik i dag ser tilbake på barndommen ser han seg selv i et nytt lys, ikke som den dumme, men som en sterk person, som har gått gjennom mye og klart det.

–        Jeg har greid å komme meg tilbake og jeg vil noe. Jeg føler meg mer moden enn alderen min tilsier. Jeg har følt at jeg kan sammenligne meg med andre folk. Når jeg hører om hvordan andre har hatt det, tenker jeg at jeg har ikke hatt det ille.

 

Relaterte innlegg