Kampen for å få byttet en kontakt

Kampen for å få byttet en kontakt
For første gang siden jeg kom inn i psykiatrien, så tok jeg et valg, et valg for mitt beste, ikke nå impulsivt, som det lett kunne vært med mine diagnoser. Nei, dette hadde jeg faktisk vurdert veldig godt, etter mye vanskeligheter, misforståelser og utrygghet…
Men så er det det da, når jeg endelig stod opp for meg selv, så skulle det ikke bli en enkel vei å gå…..
Det er en kamp, en tung og hard kamp… Følelser, ikke nå følelser, jeg går i rundt meg selv. Jeg er svimmel… Det gjør vondt.
Kampen er avgjort, det ble som jeg nesten hadde ønsket… 
Hele greia handler om å få bytta kontakt i psykiatrien, den biten i kommunen, nå jeg aldri har gjort før, i alle år jeg har vært under, så har det vært mye utbytting, dessverre, både av psykologer og psykiatri kontakter, men det har ikke vært mitt valg, de har sluttet, byttet jobber..
Men nå var det mitt valg denne gangen, så jeg nevnte det til den ene kontakten, flere ganger… Ikke nå som skjedde, og månedene gikk.. Jeg sleit, men begynte å tenke at det ikke kom til å bli nå forandring, så jeg tok opp, at jeg heller ville kutte ut hele greia, istedet for å ha det sånn som det var… Det tok over et halvt år, før det ble reagert, der jeg måtte sitte alene å ha møte med lederen, å forklare hvorfor jeg ønsket dette, oppå alt er han kjæresten til personen jeg ville bytte ut… 
Jeg som sliter med å finne rette ord verbalt, skulle sitte der å forklare, og det gikk forsåvidt greit nok, helt til etterpå, der jeg begynte å tenke over hva som hadde blitt sagt i det møte, eller om jeg hadde fått fram det som skulle sies… 
Men møtet var over… 
Så skulle man fortsette som før, da ingenting var avklart… 
Men å fortsette som før, det ble ikke så enkelt, stemningen var rar, og forandret… 
Jeg sleit, og tenkte at jeg har måtte gjort nå galt… 
Kommunikasjon ble borte, det ble slutt på å svare på meldinger jeg sendte, og alt ble bare annerledes. 
Jeg psyket meg opp til å spørre hun jeg ville ha videre, om det ble sånn at jeg mistet henne og… Fikk et nølende svar, at det var godt mulig det ville skje, da de to var et team… 
Jeg ble uvel, svimmel og kvalm… Sånn er det når jeg først står opp for meg selv… Velg bort en, mist begge…. Neeeeeeeeeeei…… Det var jo ikke det som skulle skje, de samarbeider jo med andre ellers, hvorfor kunne det ikke bli sånn videre ??? Min flaks slo til igjen… 
Er jo ikke slik at jeg hadde lyst å begynne helt på nytt, dette var jo to som har fulgt meg ei god stund, å nå var det slutt… 
Jeg skjønte ingenting lengre, og fortsatt var ingenting avklart. 
Stemningen ble ikke den samme lengre, alt ble verre.. 
Tida gikk, nok engang… Jeg hadde det kjempe vanskelig, men nå var det ingen trygge å betro seg til. Alt jeg sa ble feil, og usikkerheten om videre gnag veldig på meg… Skulle det være så vanskelig å bytte kontakt… Tankene svirret, men jeg trengte å få en avklaring, for situasjonen var uholdbar… Kaos i hodet… 
Nå nylig fikk jeg svar… Jeg får bytta, men jeg mister de begge, for å få en ny person inn… 
Jeg er glad for å endelig få et svar, men samtidig kjenner jeg på en sorg, en ganske så stor sorg, over at det måtte bli sånn og at jeg mister begge to… 
Jeg skal ha et hjemmebesøk til, av den kontakten jeg ikke ville miste, så er det slutt, så skal jeg ikke forholde meg til den personen videre.. Etter så lang tid er det over, det sånn plutselig, uten at jeg egentlig skjønner nå av det… Jeg burde absolutt bare vært lykkelig over at det blir et bytte nå, men det er vanskelig når jeg føler at jeg blir straffet for dette valget mitt… Det gjør vondt… Veldig vondt.. Ikke skal jeg få en avslutning heller, det bare tar bare slutt, så det hjelper jo heller ikke i forhold til mine vanskeligheter, jeg føler at ettersom jeg tok det valget, så får jeg bare ha det vanskelig i rundt det… Det er mitt tap… Jeg ba om det.. 
Jeg likte de begge to på hver sin måte, og eneste grunn til bytte, var en dårlig kommunikasjon når jeg hadde det vanskelig, så det ble veldig utrygt. Og jeg sliter jo endel, så det ble ganske håpløst å føle at jeg ikke var viktig, eller å ha den følelsen av å ikke bli tatt seriøst.
Ellers er personen kjempeflink, og jeg synes det er vondt at det måtte bli sånn, men jeg kan ikke bare fungere med en kontakt innen psykiatrien når livet smiler. Det er faktisk grunner til at jeg trenger hjelp derifra, da livet ofte ikke smiler til meg, men heller gir meg en knyttneve ganske ofte midt i tryne. 
Men jeg ba aldri om å miste de begge, men sånn som alt ble forandret etter at jeg tok opp dette, så hadde det sikkert blitt ganske så vanskelig videre, synd men sant… 
Det som plager meg mest per nå er det å ikke få en ryddig og ordentlig avslutning. Jeg kjenner tårene presser på, det gjør så vondt. Jeg trodde dette skulle bli en enkel sak, når jeg tok det opp for mange måneder siden, men istedet ble det en kamp med mye påkjenning, som ender helt feil… 
Men nå blir det en ny start, og forhåpentligvis blir det nå bra ut av dette, tross at det vil være mye tanker rundt denne prosessen ei god stund. 
Det verste for meg er at jeg nok en gang må begynne helt på nytt, da det er kjempe vanskelig for meg å bli trygg på mennesker, så det blir nytt, tross at det er mitt ønske, og at jeg i tillegg får personen jeg ønsket.
Tårene presser veldig, det gjør vondt. Men nå skal jeg gjøre mitt for å legge i fra meg denne lange kampen, å håpe at nå blir ting bedre for meg. Jeg har heldigvis fått en ny fantastisk person i livet mitt, som kommer til å være der for meg når jeg både sliter og når livet er bra. 
Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar