Krisens paradoks

Krisens paradoks

Av: Tallak Christensen

You dress up for Armageddon; I dress up for summer.

Glem halvfulle/halvtomme glass, Solan/Ludvig eller optimist/pessimist. Ingen uttrykker forskjellen mellom meg og min beste venn bedre enn svenske The Hives.

For hvis man bare bytter litt om på pronomenene, så er den tekstlinjen mystisk presis på å beskrive hvordan våre hoder er forskjellig innstilt. Det meste annet er likt. Vi er like gamle, har hengt sammen siden vi var tre år, har felles interesser og deler den samme lidenskapen.

Bortsett fra en vesentlig forskjell: Han tar krisen hvis den – mot formodning – skulle inntreffe. Jeg går konstant og bekymrer meg for absolutt alt som – garantert – kommer til å gå galt.

Trøsten får være at vi til sammen dekker de fleste eventualiteter. Jeg har vel egentlig aldri funnet noe godt svar på hvorfor det er slik, men er ting er jeg sikker på: Hadde jeg brukt alle de kreftene jeg har kastet vekk på å bekymre meg for ikke inntrådte kriser på noe fornuftig, ville jeg vært en smart mann i dag, og ikke sittet her og skrevet nevrotiske blogger.

Det som faktisk er –ehmm- krisen, er at den ene gangen det virkelig var Krise, så var jeg fullstendig uoppmerksom på at den kunne inntreffe. Følgelig blir min konklusjon: Jeg fulgte ikke godt nok med, tok ikke alle forholdsregler og da ble jeg til gjengjeld rammet knallhardt. Ergo – og det er det jeg kaller krisens paradoks – så førte Krisen bare til at jeg ble enda mer innstilt på å ligge i forkant. Bare slik kunne jeg være forberedt på neste krise.

Jeg forsøker med en forklaring, men må da nødvendigvis innom noen relativt kjedelige medisinske opplysninger (BORING  ALERT!).

På noen få uker gikk jeg fra å være en relativt velfungerende akademiker i ca. 140% stilling til -bokstavelig talt- å være skinndød av depresjon. Og la meg få presisere – forhåpentligvis uten å fiske for mye etter sympati – vi snakker IKKE om en depresjon av typen «jeg skal gi ut plate eller bok». Ei heller kan det beskrives som å møte veggen eller gå på en smell. Det var definitivt ikke en situasjonsbestemt «kjør en kur på anti-depressiva».

Den beskrivelsen jeg selv føler ligger nærmest, er de ordene NRK-legenden Gunnar Grimstad lot falle da han kommenterte et stk. svært sliten kvinnelig løperske:

–        Her lukter det KJEMPESPREKK!

For her sprakk virkelig trollet, og det viste seg dessverre å være altfor permanent.

Og det er da vi må innom det virkelig kritiske spørsmålet: Hvordan var dette mulig uten at jeg en eneste gang hadde reflektert over risikoen for å få en depresjon? Jeg visste ikke en gang hva det var. Da Bondevik noen år tidligere sto frem med sin depresjon, tenkte jeg «kjipt for ham, men han kan vel gå på jobb for det»

For det var jo ikke slik at jeg ikke hadde fått mange varsler opp gjennom årene. Den tykke damen hadde ikke bare sunget ferdig, hun hadde vasket vekk sminken og gått hjem for å legge seg.  Men jeg hadde ikke tatt et eneste hint. Jeg var treigere enn den aller treigeste gutten i nabolaget; han som begynte enhver spørrende setning med ordet «Ossen».

Det er vel omtrent her jeg må erkjenne at det er det som er krisens kjerne; det kommer fullstendig uventet. Og at alle de «krisene» jeg hadde gruet og engstet meg for i alle år, egentlig ikke var kriser; i hvert fall ikke med stor K.

Spørsmålet blir om jeg klarer å bruke dette tilfellet til å innse at man ikke kan være forberedt på alt, og følgelig senke skuldrene og tenke som min beste venn at det som skjer, skjer? Eller vil jeg være dømt til alltid å bekymre meg for neste krise og neste krise og neste krise. Vel vitende om at den gangen jeg sviktet, den gangen jeg virkelig sprakk som en dong, så var det fordi jeg ikke hadde tenkt godt nok på alle mulige konsekvenser av min oppførsel.

Svaret er vel sånn ca. «Vettafaen».

Men jeg har en liten plan. Den er løselig basert på hva den daværende danske utenriksministeren Uffe Elleman-Jensen sa da han sommeren 92 forhandlet med EU etter at danskene hadde sagt nei til Maarstricht-traktaten i Lisboa samtidig med at hans landsmenn – sensasjonelt blir et understatement – gikk hen og vant Europamesterskapet (fotball, selvfølgelig).

–        If you can`t join them, beat them.

Dvs – i hvert fall på tegnebordet – så er jeg drittlei alle forsøkene på å være kamerat med krisene. Å bruke kreftene på å «degge for» all mulig faenskap som kanskje inntreffer, synes ikke lenger som meningsfull bruk av tid. Jeg må heller bare innse at en del av hjernen min alltid vil være i kriseberedskap; en slags Crisis is the new normal-tankegang.

For hvis jeg bare hadde klart å gi en lang og stiv finger til alle tankene som til enhver tid truer med å inkapasitere meg. Så kunne jeg gått i gang med det virkelig store – og det eneste betydningsfulle – prosjektet.

Eller Livet som mange kaller det.

Relaterte innlegg