Mamma har en liten venn

Mamma har en liten venn

Min mor var en av femten søsken. Ti jenter og fem gutter vokste opp sammen med sin mor og far i et hus ved sjøen noen mil nord for Bergen. Alle brødrene spilte trekkspill. To av dem spilte regelmessig til dans på bygdefestene på ”strilelandet”.

Morfar forsørget kone og femten barn ved å male bilder – landskapsbilder og bilder av andre vakre motiver. Det meste av det han malte var neppe stor kunst, men maleriene av seilskip på opprørt hav er det ikke mye å utsette på.

Over skjenken i barndomshjemmet mitt henger fortsatt et av morfars malerier. Vi hadde en del reproduksjoner også, men morfars bilde var og er det fineste, synes jeg.

Min mor hadde tatt med seg musikkgleden og rytmesansen fra barndomshjemmet og bygdedansene. Mitt første og sterkeste musikalske minne er mor som synger en selvlaget voggesang til meg på melodien til Freight Train:

Mamma har en liten venn,

en sånn goe, liten venn.

Han e mammas

aller beste,

aller beste venn.

Nå er jeg midtveis i femtiårene. Likevel tar jeg til tårene når jeg tenker på dette. Jeg vet ikke om det er ordene eller melodien eller mors tilstedeværelse den gang som virker sterkest, antakelig er det summen av alt dette. Det er rart å tenke på at noen toner og noen små enkle ord kan frambringe så sterke minner så lang tid etterpå.

Jeg tror det går rød en tråd fra denne sangen til mine musikalske preferanser senere i livet. Melodien, rytmen og harmonikken i Freight Train er ikke veldig avansert, men den inneholdt kanskje akkurat passe umiddelbarhet og akkurat passe spenning til at den på samme tid var trygg nok og utfordrende nok for meg da jeg var liten?

Jeg var barn på sekstitallet. Da hadde vi bare en radiokanal i Norge. Hver dag serverte NRK Lette formiddagstoner. Jeg vet ikke hvor mange femåringer i dag som jevnt og trutt blir utsatt for jazz, men mine favoritter i Lette formiddagstoner ble i hvert fall Stephane Grappelli med fiolinen,  Toots Thielemans med munnspillet, Ben Webster med saksofonen og Robert Normann med gitaren.

Musikk får meg fortsatt til å ta til tårene. Det er noe med det som går utenom og bak ordene og ”rett i kroppen”. For noen år siden skrev jeg noen plateomtaler i en lokalavis. Det var en fin opplevelse: Plutselig dukket det opp ord, setninger og bilder jeg aldri tidligere hadde brukt. Det var som om musikken ga tilgang til og krevde et annet språk.

Musikken har på ulike vis hjulpet meg gjennom vanskelige faser av livet. Her er en av melodiene jeg har hørt mest på, Pat Methenys James. Å lytte til den har vært noe av det mest teraputiske og livgivende jeg har foretatt meg.

Så takk, mor, for at du ga meg musikken. Jeg vet ikke hva og hvem jeg hadde vært uten den.

Ved siden av Mamma har en liten venn, er det et musikalsk øyeblikk til sammen med deg jeg ofte henter fram:

Reaksjonen din da vi for mange år siden var i operaen og så Tosca sammen, og du kjente igjen de første strofene av en arie. Du knep meg et øyeblikk hardt i armen, som om du var redd for å falle.

Så sterkt kan musikken virke. Hvorfor bruker vi den ikke mer? Hvorfor snakker vi så mye?

 

Odd Volden, Erfaringskonsulent i Abup

 

 

Relaterte innlegg