Mine to trofaste venner

Mine to trofaste venner

Av: Anne

Jeg har mange gode venner, men de jeg ikke kan være uten er de jeg har på fire bein. Disse vennene er henholdsvis hesten Mrs. Flying Heart og hunden Dag Otto. Dag Otto er alltid glad for å se meg, vil alltid være sammen med meg og han dømmer meg aldri. Heart kan finne på å snu rompa til meg og være skikkelig vrang, men vi finner ut av det bestandig. Hun utfordrer meg og speiler meg på godt og vondt. Hun viser meg tillitt og jeg er så stolt og glad over at vi sammen klarer å prestere ute på banen. Ridning er, tro det eller ei, virkelig et fintstemt samspill melllom hest og rytter, virkelig et feinschmekkeri.

bilde

 

Min hest er en ung dame på snart åtte år. Jeg fikk henne rett før hun var fem. Hun er blanding av araber og varmblodshest og det gjør at det er mye fart i damen. Hun het Heart da jeg fikk henne. Synes navnet var som hentet rett ut fra en dårlig dameroman jeg har jo tross alt rokket å bli en godt voksen dame. Derfor laget jeg en navnekonkurranse i stallen. Det kom inn mange forslag, men til slutt ble det endelige navnet Mrs. Flying Heart. Mrs. fordi hun hadde stått med moren sin til hun var tre og det blir de ikke så enkle å ha med å gjøre av. Flying fordi hun ser ut som hun flyr når hun hopper. Hun er temmelig livlig også. Jeg har gått i bakken noen ganger.

bilde

Det er ganske pussig at dette med hest i all hovedsak er en jenteidrett. Du skal tåle mye møkk, hard arbeid og mye vått og kaldt vær og så det beste, uendelig med glede, sistnevnte er bare en undring i denne sammenheng.

bilde bilde

 

Dag Otto er en lagotto og derav navnet. Jeg synes han ser ut som et levende kosedyr. I sommer skal jeg lære han opp til å søke etter kantareller. Dag Otto er en Italiensk trøffelhund og han elsker å være med i stallen. Hestene aksepterer han, men han har respekt for dem. Når jeg går ut på jordet for å hente Heart er han med meg. På vei ut passerer vi ponnyjordet. Dag Otto synes det er festelig å ta en tur oppe om dem. Da løper han rund med krum rygg og jeg kan ikke annet enn å bli i godt humør når jeg ser på.

Dag Otto er en min trofaste venn og han har alltid er øre å låne meg hvis jeg er trist eller lei. Han kan jeg snakke med om alt.

bilde bilde

 

På onsdager går jeg på et feltrittkurs, Feltritt er en rideaktivitet hvor det er faste hindre av tømmerstokker ute i terrenget. Egentlig er feltritt regnet som ridesporstens triatlon og grenen består av hopping ute i terrenget foruten å ri et dressurprogram og å hoppe en sprang bane. Det er hopping ute som jeg synes er det morsomste fordi det gir meg et skikkelig adrenalinkick. Det går oppover og nedover i god fart. Det er så gøy å leke litt, jeg kjenner meg så fri og lykkelig da.

 

En onsdag var jeg litt tidlig ute. Det regnet bøtter den dagen. Jeg gikk for å hente hesten og vel inne i boksen satt jeg meg ned på et stallteppe på gulvet utenfor hesten. I ro og mak delte Dag Otto og jeg matpakka.

Det er så fredelig å høre hesten spise. Det var ingen andre i stallen heller og roen kom sagte sigende. Jeg tror ikke jeg har sittet sånn siden jeg var liten hestejente. Nå er jeg snart femti.

 

Tilbake til gleden og roen. Med den jobben jeg har som i stor grad dreier seg å forsøke å hjelpe mennesker som har det forferdelig, ja da er samværet med hest, men også hund helt uvurderlig. Så er det også sånn at barndommen min ikke var særlig morsom heller og dermed er det så deilig å være sammen med dyr. Det har jeg alltid synes.

 

Til slutt vil jeg dele en historie jeg har ledd mye av. Jeg var på tur med Mrs. Flying Heart og Dag Otto ute i skogen. På hjemveien er det et langt løpestrekk. I full galopp dundra vi i vei og det festlige var at hesten og bikkja begynte og ”kappløpe”, (satt i hermetegn for Dag Otto er ikke så rask så jeg måtte holde Heart igjen). Jeg oppdaget at de holdt veldig øyekontakt.

De fulgte hverandre med blikket og hesten skulle ikke ha noe av at bikkja var raskere. Kom Dag Otto for langt foran, la Heart på ørene og kastet på hode i retning Dag Otto, hvorpå Dag Otto senket tempoet. Han turte ikke å løpe forbi. Jeg måtte le, det var en skue å følge med på samspillet mellom de to mine aller beste venner.

 

 

Relaterte innlegg