Mobbing i barnehagen – finnes det?

Mobbing i barnehagen – finnes det?

Av: Anne Helgeland, forsker i ABUP

Jeg spør Sander på 5 år om han har hørt om ordet mobbing.  Han nikker og sier

Det er når noen gjør noe dumt med vilje ….

En måte å tolke Sanders utsagn på er at mobbing handler om å gjøre noe dumt mot personer med en klar intensjon om å gjøre noe som er galt.  Sander forteller om ungdom som gjør hærverk, og han forteller om Matias som tidligere på dagen slo kameraten Petter med en ponni i hodet som gjør at Petter begynte å gråte.  Ut fra Sanders forståelse er det mobbing fordi Matias gjorde handlingen med vilje, det var ikke et hendelig uhell.

Intervjuet med Sander er gjort i forbindelse med en studien ”Mobbing i barnehagen”. Studien er en del av et større forskningsprosjekt som er et samarbeid mellom Kristiansand kommune, Universitetet i Agder (UiA), Foreldreutvalget for Grunnskole (FUG), Foreldreutvalget for Barnehage (FUB) og Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand. Ansatte og forskere fra de ulike institusjoner samarbeider om prosjektet som har til hensikt å forebygge mobbing i barnehagen.

Sanders utsagn kommer fra et av intervjuene med barn i barnehagene. Ut fra en grunnleggende forståelse av barn som kompetente og aktører i eget liv, ønsker vi å la barnets stemme komme tydelig frem i forhold til mobbing i barnehagen. Barnehagebarn i ulike barnehager blir intervjuet fordi vi ønsker å få femåringers opplevelse og forståelse av mobbing og forholdet mellom mobbing og erting.

Mobbing i skolen er et fenomen som er viet stort fokus. Utgangspunktet er en forståelse av mobbing som årsak til (og konsekvens av) mange personers lidelser, både på offer og utøversiden.   Mobbing i barnehagen har vært gitt lite fokus. Forskning viser at frafall i ungdomsskolen, og barn/ungdom som har vært utsatt for mobbing, forteller at mobbingen startet allerede i barnehagen (Lund 2013). Det er kritiske røster til at mobbebegrepet brukes i forhold til barnehagebarn og det blir hevdet at så små barn ikke kan handle intensjonelt.   Forskning viser at omkring 12 % av barna sier de ofte blir plaget av andre barn, når de er i barnehagen (Sandseter, Seland og Bratterud 2012).

Dan Olweus (2001), som er en av Skandinavias fremste forskere på mobbing, definerer begrepet slik:

En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer”.

Olweus utdyper sin definisjon med at negative handlinger er når noen med hensikt påfører, eller prøver å påføre, en annen person skade eller ubehag. Altså en forståelse som samsvarer med Sanders.  Olweus utvider definisjonen ved å legge vekt på at de negative handlingene foregår over en viss tid.  Sander tar i sin definisjon med en annen utvidelse idet han sier at når noen gjør noe dumt og slik han kan forstås mot andre mennesker eller mot ”ting”.

Hvorvidt man bruker begrepet mobbing eller erting er kanskje ikke så viktig, men det som er viktig er å forebygge at barn utsettes for handlinger som oppleves som alvorlig krenkende.  Skillet mellom ”vanlige” enkeltstående hendelser som bærer preg av det som i hverdagsspråket kalles erting og til hendelser hvor barn blir utsatt for alvorligere form for krenkelser er viktig å identifisere.

Den tyske sosial og moralfilosof Axel Honneths teori om anerkjennelse viser hvordan det enkelte menneskets selvtillit, selvrespekt og selvverd er avhengig av anerkjennelse (Honneth 2008). Honneth beskriver ulike anerkjennelsesdimensjoner:

Selvtillit er knyttet til kjærlighetsdimensjonen

Selvrespekt til individet som rettssubjekt: rettsdimensjonen

Selvverd til det sosiale liv: solidaritetsdimensjonen 

Den første dimensjonen, kjærlighetsdimensjonen, handler om tilfredsstillelse av menneskets behov for anerkjennelse i de nære relasjoner.  Honneth knytter denne dimensjonen primært til foreldre-barn relasjonen , men barn tilbringer så mye tid i barnehagen at barnehagen må kunne regnes inn som en del av denne dimensjon. En anerkjennende foreldre–barn relasjon eller voksen –barn relasjon legger grunnlag for utvikling av selvtillit.

I den andre dimensjonen, rettsdimensjonen, knyttes anerkjennelse til respekt for enkeltindividets rettigheter og som grunnlag for selvaktelse.  Barns rett til beskyttelse og rett til å bli hørt er sentrale prinsipper FN`s barnekonvensjon (Barnekonvensjonen 1989). Barnas rettigheter er universelle og slik de fremkommer i Barnekonvensjonen – skal prege og gjennomsyre alle beslutninger og all offentlig virksomhet som berører eller kan berøre barn og unge (Senter for menneskerettigheter, 2005).

I den tredje dimensjonen, solidaritetsdimensjonen, handler anerkjennelse om solidaritet og sosial verdsettelse. Det betyr i praksis at barn blir anerkjent som unike individer med sine spesielle egenskaper og som er en viktig del av det sosiale fellesskap.

Det motsatte av anerkjennelse er krenkelse.  Det er begreper som er dialektiske – og som står i et spenningsforhold til hverandre.  Noen former for krenkelser er udiskutable: vold, misbruk, grove overgrep.  Krenkelser av barn kan også være (ganske) subtile og vanskelige å få øye på: utestenging, negativ definering, å bli systematisk oversett etc.  Det betyr at både voksne og barn kan krenke barn på måter som kan være utfordrende å oppdage i en hektisk barnehagehverdag, men som (likevel) er skadelig for barnets selvopplevelse.

Et grunnleggende perspektiv i Honneths teori handler om å identifisere krenkelser barn blir utsatt for – for å synliggjøre behovet for anerkjennelse.

Prosjekt mobbing i barnehagen undersøker barnehageansatte, foreldre og barnas forståelse og mening om mobbing, nettopp for å identifisere krenkelser  som grunnlag for å skape et miljø preget av anerkjennelse.

Sander som jeg refererer til innledningsvis er ganske tydelig på hva som er ”slemt” og krenkende.  Han har også god kompetanse på hva som er anerkjennelse. Sander forteller meg hva han og kameraten Thomas gjør når noen er lei seg slik som i eksempelet med Matias og Peter.  Sander sier:

Meg og Thomas,  vi trøster folk”.

Jeg spør hva man gjør når man trøster og Sander svarer:

 ”Man skal egentlig gjøre sånn at det ikke gjør så vondt i kroppen lenger . Egentlig

ja, og så for eksempel hvis mammaen til Egil,  da hadde hun trøsta sånn at han ikke bryr seg lenger.”       

Dette sitatet fra Sander viser at han har kunnskap på mange nivå. Han har evne til å sette seg emosjonelt inn i den andre som blir påført ubehag/smerte i sin situasjon , og han vet at det kan gjøre vondt i kroppen. Sander prater antagelig ut fra egen erfaring fra kjærlighetsdimensjonen, han refererer til  ”mammaen” som hadde trøstet så lenge at det vonde gikk bort.

Barnehagebarn er helt avhengig av at de voksne, og at de ansatte i barnehagen ser til at barns rett til beskyttelse og til å si sin mening blir ivaretatt. Sander sier også i intervjuet at han sier ifra til de voksne når noen barn er slemme eller gjør dumme ting i forhold til andre barn.  Det virker som han har tiltro til at de voksne kan ordne opp,  og beskytter barn når det er nødvendig.

Å være inkludert i det sosiale fellesskap betyr å oppleve seg anerkjent, og også å ha noe å bidra med som fellesskapet trenger. I barnehagen betyr det å gi det enkelte barn opplevelse av å høre til,  være en del av fellesskapet og samtidig gi det enkelte barn ansvar for å bidra.

Resultatene fra prosjekt ”Mobbing i barnehagen” vil forhåpentligvis utfordre voksne i barnehagen og foreldre på flere nivå og på ulike tema.  Det vil utfordre på holdninger, for eksempel: mener vi voksne at ”alle barn skal leke med alle” ?  Er det lov å si nei til noen som vil inn i leken når to  eller tre holder på i en lek?  Hvordan forholder vi oss til ”bestevenner” i barnehagen ?  På den ene side er det styrkende faktorer med nære vennskap,  men kan det også ha en minus side i det sosiale fellesskap? Kan det føre til ytterligere ekskludering av enkelte sårbare barn?

 Det er mange viktige og utfordrende spørsmål som dukker opp i det man skal prøve å forstå barns sosiale samspill, krenkelse og vennskap. Det utfordrer voksnes forståelse av egen rolle i møte med barns atferd og utvikling. Det utfordrer holdninger og handlinger inn i møte med både kollegaer, foreldre og barn. Da blir det helt sentralt at vi tar barns atferd på alvor og handler.

 

Referanser:

Barnekonvensjonen (1989, 1991). FNs konvensjon om barnets rettigheter. Oslo: Barne- og familiedepartementet

Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk (L. Holm-Hansen, overs.). Frankfurt am Main / Oslo: Pax Forlag.

Lund, I. (2013) Dropping out of school as a meaningsful action for adolescents with social, emotional and behavioral difficulties. Journal of Research in Special Educational Needs

Olweus, D. (2001) Mobbing i skolen: hva vet vi og hva kan vi gjøre, Universitetsforlaget, Oslo

Sandseter, E.B.; Seland M.; Bratterud, Å; (2012) Barns trivsel og medvirkning i barnehagen, NTNU Samfunnsforskning.

Senter for Menneskerettigheter. (2005). FNs barnekonvensjon – fra visjon til kommunal virksomhet. Oslo: Universitetet i Oslo

Relaterte innlegg