More issues than Vogue

More issues than Vogue

Hvorfor er det så forbanna skummelt å skulle fortelle folk hvordan man egentlig har det? Har janteloven virkelig så jerngrep om samfunnet vårt – og hva er egentlig samfunnet vårt i dag? Er samfunnet vårt basert på de du møter på gata, på toget på vei til jobb, i baren på stammis plassen din eller de rundt bordet på familiemiddagen?

Er det disse vi er så forbanna redde for å være sårbare ovenfor, eller er det alle de som skjuler seg bak et tastatur, bak en skjerm, bak ett over retusjert profilbilde med 1700 likes?

Hvorfor skal jeg- jeg som alltid har snakket høyt, alltid vært åpen, utadvendt og ærlig, aldri vært «indirekte» redd for hva andre syns om meg plutselig få sky høy puls bare ved å skrive ned disse enkle setningene; bare ved tanken på hva du som leser dette vil tenke om meg- hvorfor?

Er jeg så kuet av janteloven at det å uttrykke seg på sosiale medier plutselig er blitt til alt annet enn det «fristedet» det en gang var for meg?

Jeg elsket å skrive, elsket å uttrykke meg med ord, la tankene flyte i form av ord som bare kom, mine ord, mine følelser, meg, mitt!

Var det noen som tok ordene mine?

Jeg skreiv aldri bare for min egen del eller for oppmerksomheten sin del, men tanken på at mine ord kanskje kunne nå ut og treffe noen, noen som forsto, noen som innså at de ikke var alene i tankene sine – slik som meg, det var det som drev meg.

Du drev meg.

Mitt fuel.

Så sitter jeg her, 24 år, jeg har verdens beste jobb, den fineste familien og en samboer som ikke bare er en kjæreste, men også min aller beste venn, jeg har alt og allikevel så føler jeg at noe mangler.

Som om en del av meg er borte samtidig som det inne i hodet mitt er 666, sekshundre og sekstiseks stemmer som fyller opp sinnet mitt, sjelen min, hjertet mitt og kroppen min.

Noen av dem ber meg holde kjeft, de sier att jeg ikke er noe, «ingen kunne brydd seg mindre om hva du foretar deg», » hvorfor skal du kunne utgjøre en forskjell for noen bare ved å skrive noen lusne ord ned på en trasig blogg som ingen kommer til å lese?», » Dine ord betyr ingenting»

Samtidig sier noen forsiktig at jeg er bra nok, at jeg kan utgjøre en forskjell.

Men hvor tok ordene mine veien? Var det noen som tok de i fra meg?

Lot jeg meg virkelig bli så kuet av giftige mennesker som jeg for lengst kuttet ut av livet mitt, er sårene mine fra kampene jeg kjempet både psykisk og fysisk enda så ferske at jeg fikk » munnkurv»? Lot jeg meg virkelig påvirke så sterkt av andre menneskers meninger om hvordan jeg skulle leve livet mitt att jeg ble kuet til stillhet?

Så skjedde kanskje det da, kanskje jeg virkelig ble » Rihanna «, stuck i ett dukkehjem.

«Man skal ikke kaste stein i glasshus», sies det. Men hva gjør man når man står på innsiden av ett glasshus med 666 personligheter og kaster stein mot sitt eget speilbilde?

Kanskje det er slik det skal være.

Vi mennesker er primitive skapninger, vi tilegner oss egenskaper og følelser som er overdrevet kompliserte for vårt eget beste.

Vi over analyserer hver minste lille detalj, på godt og vondt.

Vi strekker oss som utsultede fanger etter oppmerksomhet og anerkjennelse.

Så er vi kanskje akkurat det da.

Fanger i vårt eget hode, sultne på bekreftelse, sultne på å være bra nok, fin nok, rik nok, populær, tynn nok, smart nok- men hvem er det egentlig som dømmer oss? Er det vårt eget hode, eller samfunnet?

Kanskje det er slik jeg har blitt, kanskje jeg plutselig ble voksen. Kanskje denne versjonen av meg er den jeg var ment til å være, ment til å utvikle meg til, men hvorfor føles det da så tomt? Hvorfor føles det da så underlig ensomt inne i mitt eget hode- samtidig som stormen raver rundt og alle stemmene skriker forskjellige ting, mens jeg står stille på ett skjær – midt ute i den dype stormen- helt stille.

Er det slik att vi har gjort det så latterlig tabu å snakke om følelsene våre att man til slutt skyver alt under teppet og går videre med livet?

Til slutt må det jo renne over, det begeret som bare fylles sakte, men jævla sikkert opp og renner over.

Men så er det jo slik at «Psykisk helse snakker man ikke høyt om».

Vi har alle demoner å bekjempe, kamper vi skal vinne.

Jeg trodde jeg hadde bekjempet mine, trodde jeg hadde vunnet kampen, men som alle andre mennesker før meg tok jeg feil.

Jeg velger derfor å gi en lang faen i janteloven, i normene og ‘tabuene’, jeg velger å dele mine tanker med deg, ikke fordi du skal sympatisere med meg og min kamp mot psyken, men kanskje fordi jeg vil att nettopp DU som kanskje leser dette skal vite att du er ikke aleine, vi er alle barn av samme jord med hver vår bagasje, hver vår last og hver vår historie.

Jeg velger å dele, kanskje fordi du føler att vi ikke er venner lengre, kanskje du føler att jeg aldri orker å henge med deg som før.

Slik er det ikke, det er aldri slik att jeg ikke vil.

Jeg har en kamp jeg skal kjempe, en kamp jeg ikke vet hvordan jeg skal face.

For hvordan kan jeg forholde meg til deg når jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til mitt eget hode en gang?

Jeg velger å komme ut av hulen min i dag å dele ett lite sandkorn av det som stormer rundt i hodet mitt mens jeg ser verden og livet rundt meg rase forbi i fort film.

Jeg velger å ignorere klumpen i magen og hjertet som banker og poster dette innlegget- på tross av angsten som hvisker.

Misforstå meg rett; jeg har det bra, jeg har ingenting å klage på, men enkelte ting har jeg enda ikke lært meg å bekjempe, enkelte tanker og følelser trenger balsam, derfor valgte jeg å opprette denne bloggen, skrive denne posten- fordi dette er min terapi, og en del av hjertet mitt håper det kan bli nettopp din terapi å.

 

– Juliet

Innlegget er delt med tillatelse fra blogger Juliet Aronsen, og har tidligere vært publisert på hennes blogg: http://julietaronsen.blogg.no/1494361339_more_issues_than_vogue.html

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar