Mot til nye steg

Mot til nye steg

Jeg hadde meldt meg frivillig til å bli med på gruvetur onsdag ettermiddag, noe som viste seg å være veldig lærerikt, men også utfordrende.

Da guiden åpna døra inn til gruva, kom det et kaldt vindpust mot oss. Jeg har aldri vært inne i en gruve før, så jeg tenkte at jeg måtte ta sjansen da jeg fikk den. Da guiden tente lyset i gruva var det som å tre inn i en film. Det var helt utrolig. Jeg har kun sett sånne steder på en skjerm, så det å se det i virkeligheten var helt utrolig. Det var gamle spor etter gruvearbeiderne, de tyske og russiske fangene og mye mer.

Da vi skulle opp en etasje, skulle vi opp to trapper. Trinnene var våte, gamle, glatte og sikkert litt råtne i kantene. Det var like før jeg sklei, men jeg måtte bare gå opp. Da vi kom opp fortalte og viste guiden oss mye forskjellig. Vi fikk også litt mer historie og en mer detaljert forklaring på hvordan alt ble gjordt og hvor fangene ble holdt.

Da vi kom ut måtte jeg bare få pusten igjen. Plutselig begynte guiden å gå mot et stort tårn, og jeg fulgte selfølgelig med, men uten egentlig å vite hva vi skulle. Da jeg så den lange, smale trappa med veldig tynne trappetrinn kjente jeg at hjertet begynte å banke hardt i brystet. Jeg måtte bare begynne å gå, men så ned for å fokusere på trinnene. På et tidspunkt var det ingen sand under trappa lenger, og den stanga jeg holdt i var plutselig ikke der, bare et rustent og litt løst metall rektangel som erstatning.

Magen min begynte å knyte seg og munnen min ble tørr. Jeg fikk også en liten smakebit på panikken som hadde samlet seg som en mørk skygge i kroppen. Jeg hadde bare lyst til å snu og løpe ut, men jeg tvang meg selv til å fortsette til toppen.

Da jeg var oppe og sto på flatt gulv merket jeg at klaustrofobien hadde satt spor etter seg fra gruva. Jeg hadde glemt å puste orgentlig, så jeg prøvde å roe meg selv ned. Jeg ødela alt ved å gå bort for å se ned mellom to svære hjul som var festet i gulvet. Der så jeg rett ned på mange meter med luft som skilte meg fra bakken.

Hodet mitt begynte å snurre, og kroppen min begynte å skjelve. Det var nesten som å ha vært i en vill berg og dal bane som gikk mye på hodet. Tårene begynte å presse på, men mest fordi jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle reagere. Siden jeg er veldig redd for høyder, ble det jo mye verre enn det egentlig var.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men det endte opp med at jeg gikk ned som sistemann. Jeg ble spurt om jeg ville gå baklengs, men for at jeg skulle klare det, måtte jeg se alle trinnene for å ha god oversikt over siturasjonens nødutgang. På veien ned av trappa ble jeg spurt om mange ting for å ta vekk frykten, noe jeg først syns var unødvendig, men etterhvert helt ok.

Da jeg kom ned, ble jeg møtt med gode tilbakemeldinger om hvor modig jeg var, noe som gjorde meg i mye bedre humør til tross for min kvalme og skjelvene bein.

Forfatter: Clara

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar