Myter

Myter

Av Tallak Christensen

Til journalister som klager over at de blir fremstilt feil i fiksjonens verden, har jeg bare ett budskap: «Suck it up!»

Dere holder på med flisespikkeri i forhold til hvordan folk med Tourette og tvang skildres på skjermen.

For ordens skyld, og forhåpentligvis uten å bli for personlig, undertegnede har en tvangslidelse godt marinert i en Tourette-diagnose. Derfor føler jeg meg kallet til å ta et oppgjør med den ensidige, karikerte behandlingen TT-personer stort sett får når man forlater virkelighetens verden. Jeg forstår at det blir bedre film når man i alle galehusfilmer har en skrullete fyr som kun bidrar med obskøniteter, men det betyr ikke at det har noe med virkeligheten å gjøre. La meg få lov til å stikke hull på noen myter om TT:

1. La oss begynne med elefanten i rommet. Vokale tics – i betydningen ufrivillig og ukontrollert bruk av tabuord – er ikke det mest sentrale diagnosekriterium. De fleste har det ikke, de færreste har det så fælt at de ikke kan kontrollere det, og noen har det som meg; jeg klarer fint å undertrykke det når jeg må, men før eller siden må det lettes på trykket.  Det kan imidlertid fint gjøres uten sjenanse for andre mennesker.

For å ta et eksempel: Hvis jeg har en kveldstime i terapi hos Dr. K i Abups lokaler, er dette en såpass krevende mental disiplin at jeg må fyre på alle sylindere. For meg er det en bra ting, og forhåpentligvis et bevis på at det nytter, men å gire seg sånn opp får alltid noen konsekvenser.

På et tidspunkt opphører dialogen, og jeg fjerner meg fysisk fra lokalene, men i bilen fortsetter samtalen, selv om den er blitt en monolog. Sånn cirka når jeg kjører inn i Vågsbygdporten, slår selvkritikken inn. Da kan jeg f. eks si høyt:

«Tallak, din ballekuk av en horesønn (sorry, mamma, no offence). Hvorfor måtte du være en så forpult, pungluktende fittehomosamejødeneger at du fortalte Dr. K akkurat den kukostsatans uaktuelle detaljen.»

At jeg ved tre anledninger det siste året har blinket og svingt av til det jeg tror er Vågsbygd, men som viser seg å være en nødlomme i tunnelen, anser jeg mest for å være et trafikalt problem, men det sier noe om intensiteten i det som kommer inn, og det som må ut.

2. I forlengelsen av dette temaet, må det også presiseres at selv om kjønnsord er sterkt representert når trykket skal ut, så kommer det ikke av seksualisert adferd. Det er tabuet som «tenner» oss, ikke det seksuelle i seg selv.

På film får man jo omtrent inntrykk av at onani er eneste vettuge fritidsbeskjeftigelse for TT-personer, men det er altså ikke riktig. Eller mer presist; overhyppighet av onani skyldes helt andre ting.

 

 

3. Om man har en TT-diagnose, sier det ingenting om ens empatiske evner. Man kan være et stort rauhål eller byens kuleste kis, men det kan ikke settes i sammenheng med TT (det skal likevel tilføyes at hvis man tilsetter en solid dose angst og depresjon, så kan man fort komme til å føle seg som en vaskeekte psykopat, men det får jeg la ligge her).

Så når Jack Nicholsons svært usympatiske rollefigur i filmen Livets lyse side virkelig gjør et forsøk på å være empatisk og oppmuntrende med sin homofile nabo – som er alvorlig skamfert etter å ha blitt ranet – gjennom replikken:

«Jeg er ikke bekymret for deg, du er snart tilbake på alle fire»

så ler jeg like godt som de fleste. Men jeg burde egentlig ikke gjøre det.

4. TT er nevrologiske lidelser. Selvfølgelig vil de påvirkes av hvilket psykososialt miljø man ferdes i, og det er ofte lett å identifisere triggere, men i utgangspunktet ligger problemet i en koblingsfeil i hjernen.

Jeg er nøye på dette fordi ingen andre i familien har samme diagnose. Tanken har imidlertid streifet meg om oppvekstmiljøet likevel har preget akkurat min konkrete utforming av lidelsen, men det er utelukkende på en humoristisk måte.

Min bror – som jeg alltid har vært inspirert av på alle viktige områder – har denne særegne, usentimentale og antibyråkratiske måten å snakke på. Da min far fylte 70 år, så spleiset vi på ei fin dokumentmappe i skinn til ham. Den forrige så det ut som om han hadde kjøpt billig av Treholt på Fornebu i 1984, men den generasjonen menn kaster ingenting før det er ødelagt, så noen måtte ta ansvar og kjøpe noe nytt til ham. Mens han pakket opp forløp følgende samtale:

Pappa: Nei, men hva er dette for fint.

Bror: Det er ei dokumentmappe.

Pappa: Ka?

Bror (høyere): Ei dokumentmappe i skinn.

Pappa: Ka?

Bror (gapende og henvendt til alle): Det er dokumentmappe i skinn som Pappa kan ha DRITTEN sin i når han er ute og reiser.

Dette er over fem år siden, men akkurat den setningen har bare vokst for meg. Det er umulig ikke å humre hvis man tenker på hva han faktisk sa til sin gamle far.

Eller jeg kan nevne min mor. Uansett hva jeg skriver, så er det ingen som kommer til å tro meg. For utenom hjemmets vegger snakker hun en svært polert, nesten underdanig, sørlandsdialekt. Men til meg har hun alltid snakket østlandsk, og det vil alltid være den «riktige» dialekten for meg; simpelthen fordi den speiler personligheten så mye bedre. Det er den mammaen jeg er glad i; hun som kan bli ekte sint og forbanna eller være morsom og leken. Og som en høstkveld i 1980 – mens vi så på England-Norge fra Wembley (4-0) – ble så irritert på Arne Erlandsens ballbehandling at hun spontant utbrøt:

«Spell nå ballen à, din kukk»

Selv ikke gode, gamle Mut-Mut er fri for all mistanke om uanstendig påvirkning. Hun hadde et fast rituale som tilskuer på Start-kamper. Hver gang det ble dømt frispark i nærheten av 16-meteren, og det følgelig ble stilt opp mur, hevet hun røsten og ropte:

«Hold der` for Pideren».

5. Vi er ikke tilbakestående. Jeg kan ikke heller ikke med noe vitenskapelig belegg påstå at TT-folk er spesielt glupe, men i utgangspunktet skal vi ikke være noe trangere enn naboen. Eller som Michael Krohn så fint synger:

«Du er kanskje ikke akkurat så smart, men jeg vil ikke si at du er teit»

Funker alltid som en trøst for meg.

 

Sånn, håper jeg med dette kan være en av mange (Heia To rette og en vrang!) som kan rive ned det klisjèpregede bildet man får av TT-personer gjennom film, TV og litteratur. Det handler egentlig om noe så banalt og basalt som at vi blir sett og møtt som enkeltindivider.

Jeg vet ikke om det går an å sammenlikne, men jeg har alltid identifisert meg sterkt med de homofiles kamp for rettigheter. Og da mener jeg IKKE «Homofiles rettigheter, men det er klart at det hadde hjulpet om de ikke hadde oppført seg så homofilt».

For er det en gruppe som har fått enda mer stereotyp juling i fiksjonen enn oss, så må det være de homofile. Og derfor skjønner jeg dem inderlig godt når de sier at de vil bli vurdert som mennesker, ikke som homofile.

Det høres enkelt ut, er supervanskelig, men ingenting er viktigere.

For alle har vi noe.

Fakta faen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Relaterte innlegg