Når maten «stjeler» livet ditt

Når maten «stjeler» livet ditt

Av Tina Øvland

Jeg har nettopp passert 40 år og 3/4 av livet har jeg ofret til min nærmeste, men farligste «venn» anoreksien. Det som en gang begynte som en overlevelse strategi endte til slutt opp til noe som holdt på å føre meg rett i døden. Anoreksien har hatt sin misjon den også, men den sluttet å være en overlevelse strategi når den holdt på å ta livet mitt. Tidlig barndom opplevde jeg å bli frarøvet kontrollen over mitt eget liv og det føltes som om hele meg til tider bare «fløt». Anoreksien fungerte i lang tid bemerkelseverdig bra. Det var den dagen da det ikke var jeg som hadde kontrollen lenger at ferden mot de over 100 innleggelsene i både psykiatrien og medisinsk begynte. Det handlet ikke lenger om å skulle være tynn og finne kontrollen, det utviklet seg i den retningen at jeg skulle vise verden og ikke minst meg selv om at jeg kunne klare å overskride den grunnlegende grensen over hva som var mulig av det å kunne overleve. Leger og behandlere plasserte beina mine i døden i flere år, men på den tiden brydde jeg meg ikke og tenkte at jeg plasserer føttene mine der jeg selv ville. Jeg ville ikke dø, men jeg ville ikke leve heller. Den sosiale omgangskretsen ble stadig slankere og søvnen og natten ble mitt store mareritt. Jeg hadde med årene klart å frigjøre meg fra menneskenes 3 grunnleggende behov for å leve et såkalt «ordentlig» og friskt liv. Maten hadde jeg fjernet, vennene mine forsvant gradvis (med god hjelp av meg selv), jeg hadde ikke tid til å henge med andre. Jeg var altfor mye innlagt og kontrollen over planleggingen av dagen og dagen etter der tok for mye tid. Søvnen forsvant også med tiden. Mao, jeg klarte å leve uten noen behov, MEN spørsmålet jeg stiller meg selv i dag? Levde jeg egentlig alle disse årene med selvutslettelse og manglende gode essenser i hva et liv skal innebære. Nei jeg gjorde ikke det. Det eneste jeg gjorde var å tilfredstille anoreksi-demonen i meg. Jo mer jeg klarte å tilfredstille de stadig høyere stemmene i hodet, uroen som holdt på å kvele meg til tider, jo mer gav jeg næring til at anoreksien kunne slå ut i full blomst. Jeg hadde spunnet meg selv så langt inn i spindelsvevet der jeg selv var byttet.  Veien tilbake virket skremmende lang og utholdelig. Etter mange år i behandling, både i Norge og Sverige  ble behandlingsopplegget endret på. Tvang fungerte ikke over tid på meg og de stramme reglene og kravene ble litt etter litt løsnet på, selv om jeg fremdeles hadde en vekt som var faretruende lav, MEN det var det som var veien å gå for meg. Jeg begynte med hest igjen, noe jeg alltid har hatt stor interesse for. Plutselig var den noe annet enn mat og tallet på vekta som styrte hverdagen. Jeg begynte å få venner igjen, noe som jeg i dag ser på som helt avgjørende om man skal bli bedre. Følelsen av å få folk rundt seg som bærte troen og håpet for meg når jeg ikke eide et snev av det selv var helt avgjørende for min fremtid videre. Jeg har samlet mine tanker, følelser og kampene jeg har i en bok som heter «Solen som sluttet å skinne». Det er en brutal og dyster bok, men den er tvers gjennom ekte og ærlig.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar