Neverending story

Neverending story

Av: en mamma

Det føles som en neverending story- Når historien begynner er jeg veldig usikker på, men det jeg er helt sikker på er at den handler om en fantastisk vakker, herlig og ressurssterk jente på 15 år. Denne jenta er jeg så heldig å kunne kalle min datter. Hennes far og jeg gikk fra hverandre da hun gikk i 1.klasse. Pappa var hennes store helt og hun elsket å tilbringe tiden sammen med han, noe hun gjorde mye.

Det var på skolen hun fikk de første utfordringene. Det begynte med små ubehagelige historier hun kom hjem og fortalte, episoder som inntraff på skole eller sammen med såkalte venner på fritiden. Jeg tok dette opp med både lærere og foreldre. «Neida, dette ser vi ikke» og «De sier at det ikke var sånn» Kjempegøy å få slike svar…. Jeg oppdager i tillegg at hun strever med lesing og tar dette opp med lærere. Her begynner en evig kamp mot fagpersoner, personer som burde vite hva de snakker om, de jobber tross alt med læring av barn og unge. Hele barne- og ungdomsskolen preges av vondt i magen og mange rare raseriutbrudd.

Når hun går i 8. klasse, går jeg som mor gjennom et nytt samlivsbrudd. Det er først nå jeg skjønner hvor alvorlige problemer hun sliter med..Hennes største ønske er nemlig å flytte bort fra det kjente nærmiljøet. Hun vil flytte til en annen kant av byen, og hun ønsker selv å bytte skole!!! Dette er for så vidt et enkelt ønske og etterkomme siden vi likevel må flytte. Vi kjøper hus i en annen bydel og hun er inkludert i alle deler av prosessen. Vi flytter før jul og hun møter opp i ny klasse 2 dager før juleferien. Dette er det beste valget vi kunne gjort. Hun stortrives fra dag en, hun kutter absolutt all kontakt med gamle klasse»kamerater» og legger dem bak seg.

All mobbing er en saga blott og nye vennskap knyttes. Nå kan hun begynne og slappe av og fokusere på å være ung og nyte livet…..tror vi… Etter hvert kommer hennes lese- og skrivevansker tydeligere fram, ungdomsskolen har tross alt litt større krav. Samtidig skjer det store forandringer i fars liv, en prosess hun på ingen måte inkluderes i, og det ender med at hun føler seg fullstendig tilsidesatt og nedprioritert. Hun nekter å tilbringe de faste helgene hos ham, hun har til og med en periode hvor hun ikke vil treffe han i det hele tatt. Veldig sårt for henne som alltid har hatt pappa som sin store helt. Dette er en forkortet forhistorie for de utfordringene vi nå sliter med.

Høsten 2013 oppdager jeg de første sårene på armene. Jeg kunne like godt fått en steikepanne midt i fleisen. Nå begynner en reise, en lang reise for oss begge to. Heldigvis står ikke kampen mot helsevesen og hjelpeapparat, men sammen med dem. Kampen er likevel tung og lang, jeg er alenemor og har ikke familie på disse kanter, så her gjelder det å stå stødig i stormen. Problemene hennes kommer tydeligere fram, hun blir stresset for ingenting. Hun får noen, for meg, helt uforklarige raserianfall. Hun får panikk for å gå på skolen. Det kommer brått på og har ingen sammenheng med noe som helst. Hun kan sitte i en time og plutselig kommer et angstanfall. Hun forteller i ettertid at hun har vært ute og gått gatelangs i flere timer, redd for å gå hjem, redd for hva jeg skal si. Vi bruker mye tid på å prate, det kommer fram mye…altfor mye til at det overhodet kan formidles videre her. Det var knalltøft å høre hvor vondt hun har det.

Den jenta jeg elsker høyest i hele verden har av og til hatt et ønske om å dø. Jeg føler at panikken skal ta meg, har ikke peiling på hvordan dette skal takles. Jeg skjønner raskt at vi har et bra utgangspunkt, hun prater med meg, hun forteller hvordan hun har det og hun stoler på at jeg er klippen i livet hennes. Etter at den første panikken min har lagt seg, blir jeg forbannet. Ikke faen om dette skal få knekke oss. Hun er tross alt verdens flotteste og snilleste jente. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og jeg har bestemt meg for at dette skal vi takle. Basta! Hun kommer inn til behandling på Abup, etter et par runder med brev og klager og en fantastisk fastlege. Her møter vi en psykolog som treffer min datter midt i hjertet. Hun blir etter hvert den andre voksenpersonen min datter tør stole ubetinget på. Hun gjør det jeg aldri trodde skulle skje…hun åpner seg. Utredning starter…ADHD mistanke.. Jeg er ikke ute etter en diagnose, jeg er ute etter at hun skal få hjelp. Hjelp til å fungere i hverdagen, hjelp til å sove mer enn 1 time pr natt. Jeg gjør alt som skal til for at dette skal gå. Nå venter vi på resultat av tester, det mistenkes også Aspbergers, jeg har overhodet ingen planer om å sette meg inn i dette før jeg må! Det er nemlig grenser for hva jeg kan makte å ta inn over meg.

Hun er testet for lese- og skrivevansker og selvfølgelig får hun påvist dette. Jeg har hatt rett hele tiden. På skolen legges ting til rette, det er noen nydelige mennesker der som jobber stille og rolig for at dette skal gå bra. Skolebyttet viser seg å være en genistrek. Nå står vi her, det har gått noe over et år siden vi endelig kom inn i systemet. Vi skynder oss svært langsomt. Jeg har gjennom året vasket min andel av blodig sengetøy og håndklær. Har fulgt med at sårene ikke er farlig dype eller infisert. Jeg har holdt henne fast når hun prøver å dunke hodet i veggen. Jeg har tatt i mot kjeft og hyling. Jeg har dratt fra jobb på minuttet når hun har ringt i panikk. Jeg har gått med hjertet i halsen dette året. Jeg har vært livredd for å få en telefon fra sykehuset. Jeg har stått alene i stormen og jeg kommer til å fortsette og stå stødigere enn fjell. Jeg har vel ikke noe annet valg?? Det eneste valget jeg aktivt har tatt, er at jeg ikke kan fikse alt for alle. Jeg har valgt å være egoistisk og gitt litt faen i andres problemer. Ja, jeg har av og til lyst til å gi opp, slutte og være mamma og jeg er ikke redd for å si det høyt. Jeg får da noen rare blikk, men det driter jeg i. Bryr meg ingenting om hva andre mener for de går ikke i mine sko og lever ikke mitt liv.

Jeg er skriver ikke dette for å få sympati. Jeg skriver fordi disse problemene ikke er synlige i hverdagen, bortsett fra når hun går med korte armer. Og jeg skriver fordi jeg vil vise at det er mulig å stå alene i stormen og at alt ikke er helt håpløst. Selv om vi har tunge dager og stunder, så er det tross alt flest hverdager med mye latter og godt humør. Det er mange gode innslag og interesser som gir positivt input. Ikke minst er det en bestevenn som gjør livet lettere når det er tungt. Dessuten er sovemedisin undervurdert, hun får endelig sove på natten. Vi klarer oss, det har vi bestemt, men vi er klar over at veien er lang og at vi må stole på hverandre.

Sammen er vi dynamitt, midt i vår neverending story

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar