Normer og verdier på kollisjonskurs eller to sider av samme sak?

Normer og verdier på kollisjonskurs eller to sider av samme sak?

Av Anne Helgeland

Alle foreldre ønsker å være gode foreldre ….

Det er et utsagn som jeg ofte hører og en holdning det er lett å si seg enig i.

Samtidig så er det slik at ikke alle foreldre får til å være gode foreldre. Hvordan vi skal forholde oss til foreldre som strever i foreldrerollen er en del av de utfordringer vi møter i det familieterapeutiske arbeid.

Ved intervju av familieterapeuter i Bup`er (familieavdelinger ) og familieterapeuter v/  familiekontor fremkommer det at noen av de største utfordringer terapeutene opplever er i møte med foreldre som på ulike måter krenker barnet sitt.  Det handler som oftest om foreldre som har det vanskelig, eks. psykiske vansker, eller hvor det er store foreldrekonflikter.  Terapeutene beskriver at foreldrene er på ”indre bane” og får ikke til  ikke å ta barnas perspektiv og se barnas behov.

Utsagnet innledningsvis gjenspeiler en grunnholdning om at alle mennesker, alle foreldre ønsker ”det gode” for sine barn og vil gjerne være gode foreldre. Tro på anerkjennelse og fokus på mestring i møte med foreldre og familier som strever er godt grunnfestet i hjelpeapparatet generelt og gjenspeiles i praksis ved bruk av mange ulike foreldreveiledningsmetoder.

Begrepet anerkjennelse brukes innenfor ulike områder med til dels ulik betydning.

En allmenn forståelse av anerkjennelse er at det betyr å gi positiv aksept eller ros for en handling. Den tyske sosial- og moralfilosof Axel Honneth mener at anerkjennelse er selve grunnlaget for et godt og velfungerende samfunn og for utvikling av god psykisk helse for det enkelte individ.  Honneth snakker om anerkjennelse i 3 ulike dimensjoner: i kjærlighetsdimensjonen: at barnet blir møtt med ubetinget kjærlighet og blir sett på sine muligheter og behov. Kjærlighetsdimensjonen omfatter også de nære relasjoner mellom mennesker generelt.  Rettighetsdimensjonen handler om at individet (altså både barn og voksne) får sine rettigheter ivaretatt. Solidaritetsdimensjonen handler om opplevelsen av  tilhørighet i samfunnet,  i de ulike sosiale sammenhenger vi er en del av.  En god tilhørighet betinger at individet blir anerkjent for sine spesielle ferdigheter, og for hva den enkelte kan bidra med til samfunnet.

Det motsatte av anerkjennelse er krenkelse.  Dersom individer blir utsatt for mange nok krenkelser – i de ulike dimensjoner –  skapes grunnlag for dårlig selvfølelse. Individet mister troen på seg selv og hva det kan bidra med i relasjoner og i samfunnet. Det kan bli en krenkelsesspiral, som kan være vanskelig å komme ut av, for både voksne og barn.  Honneth argumenterer for at ved å synliggjøre de krenkelser individer blir utsatt for, synliggjøres behovet for anerkjennelse.

Anerkjennelse kan med holdepunkt i Honneths teori, være å synliggjøre for foreldrene, foreldrenes krenkelser av barnet. Anerkjennelse i rettighetsdimensjonen er tuftet på universell likbehandling og moralsk respekt for det enkelte individ.  For voksne vil det bety at vi betrakter foreldre som likeverdige, med samme ”moralske tilregnelighet”.  Ut fra en antagelse om at de fleste foreldre ønsker å være gode foreldre, og ved å betrakte foreldrene som likeverdige –  kan det være anerkjennelse av foreldrene å tydeliggjøre hva de utsetter sitt barn for. En ikke likeverdig relasjon kan være tuftet på medlidenhet, og en holdning om at de ikke er fullt ut ansvarlige for hva de sier og gjør.

Det er gjengse samfunnsnormer at barn ikke skal utsettes for omsorgssvikt og overgrep fordi det er grove krenkelser av barn.  Som terapeuter opplever vi mange ”gråsoner” –  i forhold til hva barn utsettes for.  Intervjuene med terapeutene viser at terapeutene ofte er usikre på ”hvor grensen går”, og særlig i situasjoner hvor barn utsettes for psykiske krenkelser.  Psykiske krenkelser kan være vanskeligere å konkretisere og synliggjøres – fordi det ofte oppstår som verbale og ikke verbale krenkelser i foreldre-barn relasjonen.  Det kan være at barnet over tid opplever å bli stemplet som syndebukk for familiens vansker, blir definert negativt, snakket stygt til etc. Intervjuene viser at terapeutene også noen ganger styres av medlidenhet med foreldrene, og som kan gjøre det vanskeligere å ivareta barnets beste.

Holdninger med ønske om å fremme ”de gode krefter” med fokus på mestring og på hva foreldrene får til  kan gjenspeiles i terapeutens handlinger: hva han/hun velger å ”se” og fokuserer på i samtalene med foreldrene.  Det kan bidra til å øke foreldrenes selvfølelse og tro på seg selv som foreldre – som igjen kan bedre relasjonen mellom foreldre og barn.  Men – det kan også noen ganger være en fare for at terapeuten ikke ser de krenkelser barnet er utsatt for – fordi hovedfokus er å støtte foreldrene. Det kan bli en tildekking av de krenkelser barnet blir utsatt for.  Dersom barnet ser at ”terapeuten ser” – kan det for barnet fortone som en aksept av foreldrenes krenkende handlinger.

Samtidig kan et for kritisk blikk på hva foreldrene ikke får til føre til at terapeuten ikke har øye for hva foreldrene får til. Det kan bidra til å skape en negativ relasjon og ødelegge for relasjonen mellom foreldre og barn. Foreldrene kan i verste fall trekke seg, og ikke ønske å ta imot hjelp.

Jeg tror at det går an å tenke begge deler.  Det går an å ha et barneperspektiv og et foreldreperspektiv samtidig.  Det er mulig  – når det vurderes å være nødvendig  – å tydeliggjøre for foreldrene – at de krenker sitt barn ved sine negative holdninger og handlinger til barnet.  Samtidig er relasjonen til foreldrene, situasjonen og måten terapeuten forholder seg til tematikken og foreldrene på, av avgjørende betydning.  Om tonen og atmosfæren er preget av anerkjennelse av foreldre-barn relasjonen – og at terapeuten formidler gode intensjoner.

Jeg tror at vi noen ganger kan komme i fare for å miste barnet av synet i vår bestrebelse på å hjelpe foreldrene til å bli bedre foreldre. Intervjuene viser at terapeutene ofte kommer i klemme mellom å ivareta barnet og foreldrene fordi de ønsker å ivareta begge.  Den terapeutiske klemme gjenspeiler normer og verdier i konflikt.  Etiske og faglige utfordringer overlapper og kan i praksis være vanskelig å skille.  Refleksjon over hvilke normer og verdier som styrer våre holdninger og handlinger  i møte med foreldre og barn kan bidra til et økt etisk perspektiv på de utfordringer barn blir utsatt for.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar