Øya

Øya

Langt, langt borte – nesten ei dagsreis – er Øya mi. Fram og tilbake på en dag kan jeg ikke komme. Først reise med grønn rute og så reise med blå rute og så med skøyta. På den blå ruta var der en gang en gutt som jeg likte veldig godt. Han hadde snill stemme. Har du vært i krigen? spurte han meg, du har huller i kinnene. Han mente smilehullene. De forbaska smilehullene. Flaut og dritt og lort! Ingen skulle nevne smilehullene mine. Det er søtt med smilehull, pleide mamma å si. Men mamma skjønte seg ikke på sånne ting. Ingen andre hadde sånne smilehull. Men – – – gutten hadde ikke spottestemme. Han var så liten og jeg var veldig stor, syntes jeg. Han var kanskje høyere enn meg, men stemmen hans var så lliten. Han hadde lyse krøller. Det hadde jeg også. Han sa adjø da han gikk av ruta. Han skulle ikke heilt til brygga han. Siden, når jeg reiste med den blå ruta, håpte jeg alltid å se han igjen.

På brygga roper noen Agnes! Forventning! Kiling i magen. Jeg kjenner de stemmene. De er der, tante og onkel. Jeg kan ikke se og gjenkjenne folk, men høre og gjenkjenne folk, det kan jeg. De leier meg. Hoppe og henge i armene mellom dem. De bærer ranselen min. Og så – fetter Ole og jeg løper, sier mange rare lyder. Ler. Mor har bakt tollesør¹ sier Ole, og er blid på heile seg. Å, som jeg gleder meg. Vi må spise middag før vi kan ut å leke. Ole maser. Han orker ikke å spise. Selv fiskeboller som er så godt! Jeg slipper å spise gullrøttene. Ut, ut i fullandes fei, kjenne igjen Øya og måkene. Måkene sier: Heia, heia, hahahaha. På gjesterommet er det to senger og lyspære i taket. Ole vil ligge i den andre senga, men han vil ikke ha lyset på. Agnes bestemmer, sier tante. Da lengter jeg ikke mye etter mamma og senga mi.

Jeg var ofte på Øya hos tante og onkel og fetter Ole. De bodde i ei brakke, brakke 11. Soldatene bodde i ei brakke som hette Toppen. Det var rimelig at de bodde der, for de var i luftforsvaret. Det var mange brakker i leiren. Det var tyskerne som hadde bestemt at de skulle bygges. De bygde mange kanoner også. De hadde ikke ryddet opp etter at de hadde kriga. Granater og patroner og fis, sa de, ikke kom nær dem. Noen er udetonerte. Gå på veien, ikke i ville heia uten voksne! Vi lekte ikke krig. De voksnes virkelige krig var nok fremdeles for nær. Men vi lekte Alprøysen² sitter i løpestreng. Jeg aner ikke hvorfor, men når Ole ropte dette, så skulle jeg løpe etter og fange han. Onkel hadde en sabla stor hund. Ruske-tuske-kosehund. Men ei gang sa Ole, push ta ho! og pekte på meg, og jeg sa, push ta han! Onkel skjente veldig. Gjemme meg! Bak brakka disses³! Heilt øde, stein og grass-tuster og ei fjellvidde og kanskje granater! Hulk. Hva skulle jeg nå gjøre? – – – gjemme meg et sted som jeg kunne være om natta. Men jeg måtte ha mat? Jeg kjente allerede hvor forskrekkelig sulten jeg var. Det svei liksom i magen og der var noe annet vondt i magen som gikk nesten opp i halsen. Rømme hjem? Men nei, ranselen med det nye pennalhuset var jo inne hos onkel, og jeg kunne jo ikke gå inn. Da ville de skjenne mer på meg og si at jeg var stygg4. Jeg var i den ytterste nød og fortvilelse. Men så – – – onkel ropte – – – med heilt vanlig stemme: Agnes, nå må du komme og være med. Vi skal gå runden. Det betydde at onkel skulle se etter at alt var i orden i leiren, og at det ikke var noen tyskere eller spioner der. Han tok meg i den ene handa og Ole i den andre handa. Han tøysa og lo som han pleide. Jeg hoppa og spratt enda mer en jeg pleide. Men så skulle vi plukke måkeegg. Da måtte jeg ikke hoppe og sprette. Gå seint og forsiktig, ikke tråkke på noen egg! Agnes klarer det fint, sa onkel. Tante laga pannekaker av eggene. Spis så mange dere vil, sa tante. Magen blei kjempestor og kjempetrist. Men stekte måkeegg var vondt. Det smakte fisk. Jeg slapp å spise det jeg ikke likte, uten at de syntes at jeg var uskikkelig.

Første gangen jeg reiste aleine fra Øya, hadde jeg ennå ikke fylt fem år. Onkel fulgte meg på brygga til «Skøyta». Han pleide å si at jeg snart måtte komme igjen. Han sa at jeg var sånn ei grei jente, og at det var fint for Ole at jeg kom. Ole hadde bare store soldater å leke med. Da jeg hadde reist med Skøyta inn til Møvig, gikk jeg på den blå ruta. Ruta rygget med bakenden langt utover sjøen. Åh! sa noen. Jeg var trygg. I byen sto storebror og kameraten hans og møtte meg. Vi skulle da gå fra stoppet ved Domkirka og ned til den grønne ruta i Tollbodgata. Ikke gå ved sida av oss! sa storebror. Kameraten sa at ei gang hadde han sykla på fortauet, og da hadde politiet skjent på han. Hva slags tau var det? Jeg prøvde å se etter noe slags tau, sånn at jeg ikke skulle tråkke på det i alle fall. Det var litt ekkelt å gå bak aleine. Noen ganger gikk vi mot sola, og da så jeg ikke broren min. Han kjefta hvis jeg gikk for nær han. Jeg tror det var veldig lenge vi gikk omkring i byen og venta på ruta. På ruta hjem blei jeg kvalm. Broren min erta. Han sa at jeg hadde sett så redd ut da han hadde møtt meg. Han lo og herma etter meg med fjeset. Jeg plira så med øynene og satte haka fram for å kunne se bedre. Det var så skrekkelig flaut når han herma sånn.

Siden reiste jeg aleine til Øya også. Mamma fulgte meg inn på ruta og sa til sjåføren at jeg skulle til Tollbodgata. Det kunne jeg jo si sjøl! Jeg var stor og skulle sitte på ruta aleine. Jeg prøvde å se ut som storebror i fjeset – – – liksom erfaren. I dag skulle jeg ikke reise med den blå ruta. Gå rett ned gata, hadde de sagt, heilt til brygga. I dag skulle jeg reise med den ordentlige båten, Leik 1. Leik 2 gikk til den andre enden av Øya. Jeg måtte krysse Vestre Strandgate, men der var ikke trafikk. Trafikken var i Markens. På brygga kom det en mann bort til meg og spurte hvor jeg skulle. Da jeg fortalte han det, sa han at båten til Øya var gått. Da begynte jeg å grine. Ingen forandring i planen måtte skje. Tenk om jeg ikke kom til Øya! Tenk om jeg måtte finne ruta hjem igjen aleine – uten penger! En mann med snill stemme sa at det var Leik 2 som var gått. Leik 1 var ikke kommet inn ennå. Vell ombord. Fint å reise med båten aleine. Heilt akterut var det åpent. Der hang jeg over rekka i all slags vær. Jeg stirret ned i skummet fra båten. Jeg så og så. Det var allslags figurer. Vind med frisk luft var der så mye jeg bare ville ha. Det var så stille og deilig inni meg, at jeg noen ganger ønska at vi aldri kom fram. Bare være, være – – -. Jeg syntes tante hørtes sur ut i stemmen fordi jeg hadde begynt å grine på brygga i byen. Åssen visste hun at jeg hadde grene? Hun var jo ikke der. Hun sa noe om stole på. Jeg skjønte ikke hva den stolen betydde. Men det var greit å komme til onkel og tante. De hadde dessert til middag hver dag. De hadde fisk til middag oftere enn hjemme, men jeg slapp å spise den. Jeg har alltid vært glad i smør og poteter. Da jeg var i 7– 8-års-alderen, bestemte militæret at onkel skulle flytte til ei annen øy. Noen fremmede skulle bo i brakka på Øya. Det var fryktelig trist. Det var jo mi Øya. De voksne snakka om at på den nye øya var det så idyllisk å se ut på de gamle husene i Skippergata. Kunne en se Skippergata fra denne nye øya? Kunne en se til byen? Tårer! Men man måtte i alle fall i båt for å komme til denne øya, og det tok lang, lang tid før vi var framme. Sprudlende glad. Her var ei skippergate her også, men denne var av vann. Først bodde onkel og tante og Ole i brakke 8, men så flytta de til et hus. De hadde gjesterom med lyserød skjerm på nattbordlampa. Fortryllende fin! Jeg lurte på om jeg kunne arve den en gang. Når den var slukket, så jeg Oksøy-fyret blinke koselig inn til meg i senga. Når det var tåke, brummet tåkeluren. Det var også koselig. Ligge innepakka i dyna og tenke på at huset vårt var innepakka i tåka.

Noen mandager reiste jeg fra Øya når det var kaldt og mørkt. Jeg skulle reise tidlig om morgenen med arbeidsbåten, sa de, for jeg måtte rekke skolen og det var langt hjem. Det var lang vei å gå før jeg kom til båten, men tante fulgte meg. Hun leide meg, og det var veldig greit når det var mørkt. Det var litt som å være i et eventyr, for jeg så nesten ikke noe. Alt blei hemmelig rundt meg. Men jeg var veldig god til å lytte. Ingen skulle kunne liste seg inn på oss. Vinden kunne ta kraftig tak i meg. Heile meg hutra og skalv. Det er fordi du måtte opp og ut så tidlig, sa tante. Stakkars liten, sa tante. Jeg var stor! Jeg var jo skolejente nå. Det var allikevel fint å gå sammen med tante. Være heilt innepakka i tilværelsen. Først måtte vi gå heilt inn til Dampskipskaia eller til Ågesens brygge til arbeids-båten. Den var liten, men en kunne være inne heilt forut. Noen ganger hadde Isak fyrt i ovnen inne i den bitte lille kahytta. Det var Isak eller Hartvig som styrte. De var brødre, selv om de var voksne. En gang var det så kaldt at båtføreren måtte inn i kahytta han også. Da bandt han et tau til rorpinnen, sa de, slik at han kunne styre selv om han sto inne. Det hendte at isen var så tykk at båten ikke kunne komme seg fram. Da kunne ikke folk komme på arbeid. Skoleungene kunne heller ikke komme seg på skolen. De kunne ikke gå på isen, for det kom av og til større båter mellom øya og fastlandet og laget råk. Det var gøy å tenke på at tante og onkel bodde på ei isolert øy. Ei gang blei mormor syk i hjertet da vi var på Øya. Da måtte de bære henne på ei båre som de henta i leiren. Selv om det var ruskevær og store bølger og mørkt, måtte mormor ligge ute på den lille arbeidsbåten heilt gjennom Skippergata og inn til Kongshavn. Heldigvis så var det ikke is på sjøen akkurat da. Det var en styrelse, sa de. Der sto sykebilen og den var sikkert god og varm inni. Tante sa at jeg ikke trengte å være redd for at mormor skulle dø. Jesus passa på mormor, og de på sykehuset ville nok få henne frisk igjen. Mormor dø? Tull! Men jeg tenkte på at hun frøys når hun måtte ligge ute på båten i bare nattkjolen – – – i vinden og bølgespruten.

Onkel hadde ro-sjekte. Det var fint å være med på sjøen. Jeg satt i baugen. Jeg var veldig flink til å sitte stille, Ja, ikke heilt stille, for jeg gynga jo i takt med onkels åretak. Senere kjøpte han påhengsmotor med 3,6 hester. Vi fikk lite fisk på den tida, men det var fint likevel. Sitte med bunnsnøre. Vente på napp. Ligge over ripa og se og se. Noen steder kunne jeg se bunnen. Varm, brun, solgyllen farge. De andre sa, se der er en fisk og se der er ei sypige5 og der er ei sjøstjerne. Det var ikke så farlig om jeg ikke så det. Jeg visste jo ikke hva jeg gikk glipp av. Det var ikke synd på fisken om den fikk fiskekroken fast i munnen. Onkel sa at gud hadde gjort det sånn at fisken ikke hadde følelse i munnen. Når jeg fikk fisk, og den ikke var for stor, knakk jeg greit nakken på den. Det var ikke noe ekkelt. Tante satte hummerteiner. Hun fikk hummer, men da hun fortalte det på butikken hos Ola Ågesen, spurte de hvor hun hadde fått den. Neste morgen hadde Tønnes vært ute før tante, og satt si teine akkurat der hun hadde fått fangst. Det var heilt ufattelig for oss alle at han kunne være så frekk! På butikken sa de at de ikke kunne skjønne at tante kunne være så dum å si bort hummerfiskeplassen. Når vi var på butikktur, var vi også og tok i mot rutebåten som gikk mellom Byen og Lillesand og kom med varer og post. Noen barn på båten ropte: Se der er en neger. Har vi kommet til Afrika? Jeg visste at det var meg de mente. Jeg gjorde som jeg ikke la merke til det, men jeg blei veldig flau, for det var jo mange av de som bodde på Øya som hørte det. Det var ingen som erta meg for neger etterpå. En mann sa at di’derre ungene fra byen skulle på leir på Havglimt eller Bastøya6. Mi Øya var mye snillere.

Forfatter: Synshemmet kvinne i 60-årene

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar