Pårørende – den tyngste karrierestigen

Pårørende – den tyngste karrierestigen

Jeg startet tidlig karriere i utelivet, men uten noen form for rusmidler. Alkoholen gjorde sitt inntog da jeg var 21 og drittlei av å gi og gi, uten å få noe gode og trygge resultater fra venner og familie. Jeg hadde venner og bekjente som ruset seg på kokain, speed, hasj o.s.v, men alle var nok klar over at det ikke var vits å trekke meg med i den rusen – den hadde jeg ingen gode ord å si om. Da jeg var 25 flyttet jeg tilbake til Kristiansand og fortsatte min utelivstradisjon, både på jobb som bartender og privat i sosiale sammenhenger. Jeg hadde hatt to forhold med menn hvor drikkekulturen sto sentralt , men satt som 25-åring og tenkte at på et tidspunkt må livet snu og bli bedre. Jeg fortsatte å drikke og holde meg til utelivet i Kristiansand, hvilket ble mindre og mindre, i den forstand at jeg kjente til fler og fler av de sentrale utelivsfigurene. I 2006 ble jeg kjent med en fyr, som brukte diverse narkotiske stoffer, samtidig som vi var hyppig på flaska sammen. Vi ble sammen ca 1/2 år etter vårt første møte, selvom alle mine varselklokker ringte ift hans relasjon til narkotiske stoffer og hans livssituasjon. Jeg har aldri ønsket å ha narkotika «inn i stua», så jeg var vàr på hvordan dette kom til å gå. Månedene gikk og vi hadde et godt forhold og gav hverandre rom og tillit. Etter ca halvannet år begynte det å gro en vond klump i magen min, jeg mistenkte at han fortsatt brukte tyngre rusmidler, og jeg ble dratt mot et oppgjør…

Vi kom oss helskinnet igjennom grining, skriking, diskusjoner, dilemma og rutineforandringer og har idag et liv med trygghet og felles livsførsel.   Hvis ikke jeg hadde ønsket meg suksess i eget liv, hadde jeg aldri tatt riktige valg for meg selv. Han ønsket seg en bedre hverdag og tok sine daglige valg slik at vårt liv ser helt annerledes ut enn det gjorde for 2006. Vi er begge totalt rusfrie idag, gleden over hva vår rusfrihet gav vårt forhold kan ikke forklares – men må oppleves! Vi har fortsatt et stort antall venner som ruser seg på ulike rusmidler, men vi har blitt sterke sammen og tåler mange vanskelig situasjoner og avgjørelser som må tas inn mot disse vennene.

Vår historie er ikke av de verste, men vi har likevel måtte jobbe for å få en så lys fremtid. Jeg har lært hvordan man må ta i bruk den kjipe, kalde isen i magen for å sette situasjonen på plass der den hører hjemme, samtidig som at is kan smelte hvis man bruker hver dag på å jobbe for det gode og trygge livet. Dette kan ikke gjøres alene, man trenger hverandre, familie, venner, rutiner, men mest kjærligheten til seg selv. Man må ønske å gi seg selv det beste livet man kan tenke seg – resultatet kommer gjerne fra ambisjonene.

Å være pårørende til noen som ruser seg kan være et helvete som setter igang de verste tankene og følelsene. Det viktig å ikke brenne seg ut på disse berg – og – dalbanene, men tørre å være sin egen beste venn og ta standpunkter som verker når du sier dem ut i virkeligheten, men lindrer når det er overstått. Det er alltid håp, men håpet og tilliten blir ofte jobbet frem og krevet stødige avgjørelser. Det er bedre å føle seg som en grusom person ei stund, enn å bære på bitterhet et helt liv. De tøffeste avgjørelsene er de verste å ta, men dem som skaper størst forandring.

M.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar