PCIT – en veiledningsmetode hvor terapeuten er «på øret»

PCIT – en veiledningsmetode hvor terapeuten er «på øret»

PCIT står for Parent Child Interaction Therapy. Denne tilnærming er for foreldre som har barn med atferdsvansker, mellom 3-6 år.

Barn er født med ulike temperament og er dermed ulike med tanke på å skulle oppdras. Noen barn kan være så krevende at de har atferdsvansker. Det forekommer at foreldre opplever oppdragelsen av sitt barn svært utfordrende og har behov for hjelp.

Ved PCIT tilbud kommer foreldre ukentlig til klinikk med sitt barn for å få direkte veiledning i en lekesituasjon. Terapeuten sitter i hovedsak i rommet ved siden av, som er avskilt med speilvegg. Foreldre veiledes hver for seg med øreplugg i øret, hvor terapeut gir fortløpende veiledning mens leken pågår. Terapeuten bistår således foreldre til å være terapeuter for eget barn.

Mange foreldre opplever det utfordrende å skulle leke med barnet sitt, da det gjennom dagen kan oppstå mange konflikter. Det å få andre erfaringer med barnet er imidlertid viktig. Foreldre opplever at de ikke er alene i timene på klinikk. De får støtte og bistand fra terapeuter.

I veiledningen er man opptatt av ulike ferdigheter som foreldrene trener på. Spesielt er fokuset på tre ferdigheter:

  1. Spesifikk ros
  2. Reflekterende utsagn
  3. Atferdsbeskrivelser

Spesifikk ros: Dette fordi det kan være krevende å rose barnet fortløpende i løpet av dagen når det oppstår mange krevende situasjoner. Hensikten er at spesifikke ros øves opp slik at den kommer umiddelbart når barna har gjort noe bra. Med spesifikk ros menes at det som er bra/fint/snilt/greit kommenteres eksplisitt for at barnet skal lære hva det gjorde som var bra.

Er barnet for eksempel flink fordi barnet hørte når mor eller far snakket til det, skal nettopp dette sies: «nå var du flink fordi du hørte etter når jeg pratet!»

Det hjelper også foreldre til å se tydeligere de ulike initiativ barnet har. Barnet får en opplevelse av å bli sett på hva det gjør, at foreldre følger med og det gir en god følelse å få ros. Barnet forstår også i større grad hva slags oppførsel foreldrene ønsker av det. Noen barn kan streve med selvtillitten og tar ikke imot ros. Foreldre veiledes til å opprettholde de positive kommentarene.

Reflekterende utsagn: Reflekterende utsagn er en annen ferdighet foreldre øves på. Det innebærer at foreldre gjentar og bruker de ord og setninger som barnet uttrykte. Når foreldre gjentar og reflekterer barnets utsagn får barnet en god opplevelse av at den voksne hører etter, at barnet blir forstått og lyttet til. Barnet får da lede samtalen og tema. For foreldre kan dette være krevende, da de kan ønske å stille spørsmål eller videreføre dialogen med barnet. Når foreldre reflekterer barnet, foregår samtalen i et tempo som barnet mestrer bra og de får frem sine innspill uten korrigeringer som barn noen ganger har behov for. Det at det ikke stilles spørsmål til deres utsagn gjør at de ikke har behov for å måtte forsvare det de har sagt.

Atferdsbeskrivelser er også en viktig ferdighet som står sentralt. Her beskriver foreldre hva barnet gjør mens det leker. En slik beskrivelse medfører at barnet opplever at foreldre er engasjerte, følger med i leken og godtar måten barnet leker på. Dette kan øke utholdenheten i leken, da foreldre hjelper barnet å holde fokus over lengre tid.

For mer informasjon, se http://www.pcit.org/pcit-around-the-world/norway/ 

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar