Radio i rødt, gult og grønt

Radio i rødt, gult og grønt

En gang fikk pappa mange penger av dem på arbeid. Han hadde funnet på noe som hette Ola Nilsens lensepumpe. Den blei tegnet i ei bok som de kunne bruke på NTH, fortalte de. Men først hadde pappa tegnet på mange store, gule ark. Det hette millimeterpapir. Jeg fikk et ark jeg også, men jeg kunne ikke se noen millimeter. Millimeter? Pappa tegnet parallelle streker. Av og til svingte disse så parallellene tok en annen retning. Jeg strevde og strevde med de strekene som skulle være parallelle i svingene også. Noen ganger var mine tegninger finere en pappas, syntes jeg. Jeg farget mellom parallellene. Stakkars meg hvis jeg farget på pappas tegning. Han skulle slå meg gul og blå, sa han. Redsel og gru for pappas raseri. Noen ganger kunne pappa knipe meg i øret. Hardt! Det var tryggest å pile vekk når pappa blei sinna. Er øret mitt lilla? spurte jeg mamma. Nei, det er rødt. Ja, men jeg har klemt meg i fingrene til pappa. En gang hadde han klemt seg i døra, sa han, og da blei fingeren hans lilla. Jeg skulle gjerne sett den fingeren, for lilla er sabla fint. Jeg fikk ikke penger for tegningene mine. Pappa fikk penger for de tegningene som jeg ikke hadde farget på. Urettferdig. Uforståelig! For pengene kjøpte de en sabla stor radio og møbler. Mange møbler. De tok ut nesten alt av stua og soverommet, og så reiste de til Tveit. Det var der de hadde møbelbutikk. Jeg og lillebror fikk lov til å være oppe heilt til de kom hjem igjen med møblene på en lastebil. Pappa lo og snakka med sjåføren, så han kjente han nok. Det første som de bar opp i stua var Mandalsteppe. Hvorfor het det Mandalsteppe? Hadde de vært i Mandal også? En nabo hadde vært i Mandal ei gang. Det var jo langt dit. Det var så moro å rulle rundt på teppet før de satt inn møblene. Sofa og to stoler og salongbord. Salongbordet var heilt blankt, heilt blankt og med striper som sikkert kunne brukes som veier når vi skulle kjøre med lekebilene. Noe så fint! Sofaen og stolene var heilt røde. Nydelige. På soverommet kom det ny seng. Den var like blank som salongbordet. Mamma var veldig blid da hun reidde opp den nye senga. Men etter noen netter måtte pappa ligge i stua igjen, for mamma fikk ikke sove for pappasnorken. Det var godt at de ikke hadde kasta ut divanen fra stua, for da måtte pappa ha sovet på den nye sofaen og den var for liten og så var den litt sirkel. Det var godt at de ikke hadde kasta det bordet på sida av divanen, for der lå alle bøkene som mamma og pappa lånte på biblioteket. Det var veldig koselig med divan og bøker. Krype opp mellom pappa og boka når han lå og leste. Han flytta hodet mitt hen på skuldra si og leste videre. Noen ganger turnet jeg og storebror på divanen. Broren min lå på ryggen og satte bena i været, og så skulle jeg legge meg med magen oppå føttene hans, og så løfta han meg høyt i været. Det var gøy. Så skulle vi bytte plass, men beina mine var så korte at han rakk ned på alle kanter. Noen lo, og så tok pappa bilde. Han tok så ofte bilde. Han hadde fotografiapparat. Han hadde fått det av en mann, og så hadde mannen fått grammofonen vår av pappa i stedet. De kunne ikke spille musikk-platene lenger, men det var ikke så farlig, for nå hadde vi en stor radio. Den var fin med halvsirkler i røde og gule og grønne farger og et rødt kattøye eller kuøye eller trolløye… ?

Hvis vi ikke tidde heilt stille når værmeldinga kom, blei pappa fryktelig sinna. Når tikksignalet¹ kom, var det best å pigge ut av stua. «Over til Bergen. Dette er værmeldingen for Vestlandet». Det var så irriterende. De hadde jo sakt over til Bergen, og så kom ei dame og sa Vestlandet. Den dama er dum, sa jeg. Nei, vi kjenner henne. Hun er egentlig fra Kristiansand og heter Torill må spy². En gang hun var på besøk, fortalte hun at hun hadde vegg- til veggteppe under senga, for det var så kaldt om vinteren på Vestlandet. Jeg skjønte ikke at hun ville ha vegg- til veggteppe bare under senga. Kanskje hvis hun måtte spy når hun var i senga, så kom det ikke på teppet. Men hvorfor het det vegg- til veggteppe når det bare var under senga?

Beibi feis, sang de i radioen. Det var rart at de fikk lov å synge feis. Jeg fikk ikke lov av mormor å synge beibi feis. «Beibi feis og dægern å det dondra, beibi feis» sang nabogutten. Fy for skam for en stygg gutt. Han sang mye rart. «Ja, vi elsker kjøtt og pølse», og «glade jul, hellige jul, ungene triller på fire små jul, ungene skriker de får ikke mat, farfaren juler dem opp etter rad. Å, for en hyggelig jul, å, for en hyggelig jul». Ønskekonserten fikk jeg lov å høre på. Det var veldig koselig å sitte sammen å høre radio. Slavekoret sang veldig fint. Det syntes jeg var godt gjort siden de var slaver. Tantes slaver i Afrika måtte arbeide sabla mye selv om de var syke og fikk veldig lite mat. Noen slo dem med stokker hvis de ikke arbeidet fort nok. En gutt som het Tembar måtte hugge ved og bære den langt. Jeg kunne også bære ved, men jeg fikk ikke lov å hugge den. Men jeg kunne bruke saga. Det var jeg flink til. Jeg syntes ikke det var så ille med den veden, men Tembar var bare fire år og var så tynn så tynn, sa de. Jeg burde sende billedboka mi til han, sa de. Verdens beste syngedame var fra byen vår, Kirsten Flaggstang. Når hun sang «Det lysnet i skogen, da ilte jeg frem», måtte vi være heilt stille. Det gjorde ikke så farlig, for hun var ganske god til å synge i radio. Men ei annen Kirsten, Kirsten Langbo, var bedre. Og så kunne hun lage trompetlyd uten at hun hadde trompet. Og så fortalte hun om kalkunhanan. Den sa gobligopp. Jeg sa kalkunhanan gobligopp heile dagen. Storebror erta meg og kalte meg kalkunhanan. Noen ganger blei jeg så sinna at jeg grein. De voksne kunne bli veldig sinna på storebror noen ganger når han ikke kunne la meg være i fred. Han trengte ikke la meg være i fred, syntes jeg, men han kunne la være å erte. Han var noen ganger veldig snill. En gang da han hadde kjøpt en heil pose med melis, delte han ut til vennene sine. De måtte stå ved siden av hverandre og sette fram begge hendene heilt inntil hverandre, så skulle han dele ut melis. Jeg stilte meg opp jeg også, selvfølgelig. Han tømte bare litt oppi den ene handa mi. Han ga meg så lite for han ville ikke at jeg skulle få vondt i tennene mine. Han brydde seg mest om meg, tenkte jeg. Ei gang hørte jeg på radioen aleine. Det var noe sabla nifst. De fortalte om den sorte tulipanen, og så tretta de og hadde sinte stemmer. Men så kom storebror hjem, og han slo av radioen. Da fikk jeg ikke høre åffer den mannen var så sinna på den dama. Jeg sa det til mormor. Tenk at storebror var så klok, sa hun. Klok? Dum! syntes jeg. Nå får jeg aldri greie på hva som skjedde med den tulipanen. Barnetimen var lov. De fortalte om store flinke padda. Men storebror bare herma: store flinke padda. Det nytta lite å hyle. Mamma jaga ut storebror, men han lurte seg inn ei annen fdør til stua. Pappa laga noe gøy. Det kan godt være at det var til meg. Han skar ut et rundt hull i ei plate. Jeg trodde først at det var en do, men så festet han på en høyttaler. Rart ord, høyttaler. Denne rare greia hang han opp under et kjøkkenskap. Nå kunne jeg sitte på kjøkkenet og høre radio. Det var koselig. Mamma satt ofte på kjøkkenet og sydde. Jeg ønsket meg en bluse med radiofargene. Men nei, det blei for vanskelig. Men et dynetrekk til meg blei det. Det var heilt hvitt på den ene sida, men på den andre sida var det striper og rundinger i gult og rødt og svart. Ganske fint. Storebror skreiv Oslo og sånn på radio-dynetrekket. Han brukte kopiblyant. Det var en veldig fin blåfarge. Da mamma hadde vaska dynetrekket, var det fullt av blå farge på alle de andre fargene. Mamma syntes det var leit at det hadde farga over. Pappa sa at storebror var et naut.

Mormor sa at jeg skulle gå på Betel på barnetime. De hadde besøk av en mann som hette solskinnsmannen. Han lærte oss å synge «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, og skinne for han vær dag, i hjem og på skolen, i all min dag, jeg være til behag, et solskinnsbarn, et solskinnsbarn, gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, et solskinnsbarn, et solskinnsbarn, ja det vil jeg være for ham». Han sa vi skulle være snille og gode mot andre og hjelpe de voksne hjemme. Men mamma hadde ikke noe jeg kunne hjelpe med. Jo, jeg kunne leke greit med lillebror, sa hun. Vanskelig! Han tok ting og ødela ting. Han er ikke akkurat noe solsinnsbarn, sa jeg. De lo. Det var jammen ikke noen solskinnsvoksne her heller syntes jeg – – -. Klatre opp på armlenet på sofaen, øret heilt inntil radioen. Skru opp lyden. Musikken heilt inni hodet og inni kroppen. Randioen gjorde meg glad igjen!

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar