Så ensom at jeg kunne gråte!

Så ensom at jeg kunne gråte!

Så ensom at jeg kunne gråte…

Det finnes mye melankoli og ensomhet i klassisk musikk, jazz og rock, men i disse sjangrene har man også store muligheter til å uttrykke  seg dramatisk, utadvendt, livsbejaende og aggressivt. Blues, country og visekunst er derfor kanskje bedre steder å lete når livets mørke sider skal utforskes.

Her kunne sikkert ekspertene utdypet og diskutert i det vide og breie: Hvilken musikksjanger er best på ensomhet? Er tekst eller musikk det viktigste? Hvordan spiller tekst og musikk sammen? Hvor mye betyr instrumenteringen for hvordan vi oppfatter musikken?

Noen forslag fra dere?

For ikke å snakke om: Hvem har vært de største musikalske ensomhetsformidlerne opp gjennom historien?

Hvis noen av abupbloggens leserne har forslag, er det bare å komme med dem, så rekker vi kanskje å formidle noen av dem på abup.no før november er omme.

Her er noen av mine favoritter:

Leon Russell

Førstemann ut er Leon Russel med Hank Williams´ I´m so lonesome I could cry. En laaaangsom ballade, med steelgitar fra første tone, med Russells særegne og klagende stemme, og med en tekst som inneholder alle triksene i boka – en fugl som høres for trist ut til å fly, et tog som fløyter lavt, månen som gjemmer seg bak en sky for å gråte og en mann som ikke vet hvor kvinnen han elsker er – joda, her er det definitivt ensomhet i alle ledd!

(Slikt kan selvfølgelig parodieres. En norsk visesanger ga i en visebok for mange år siden et spøkefullt eksempel på en typisk køntrilinje: -I´ve been so lonely in my saddle since my horse died!)

Peter Skellern

En som kanskje er vanskeligere å parodiere, er Peter Skellern. Han er nok mest kjent for den både forsiktige og hemningsløst pompøse You´re a Lady. Men han har laget og fremført mange andre nydelige sanger, der han veksler mellom vare pianotoner og dempet sang og strykere, brass og fullt kor.

Ensomhet kan være både vondt og farlig. Jeg synes jeg finner noen slike undertoner i Peter Skellerns smertefullt melankolske My Lonely Room.

Olle Adolphson / Monica Zetterlund

Ensomhet er ikke noe man bare opplever alene. Man er kanskje aldri så alene som når man er i et forhold som truer med å gå i stykker. Den neste visen handler om ensomhet, kjærlighet og utroskap, men heldigvis også om tilgivelse og forsoning.

Jeg vet ikke om noen – det måtte i tilfelle være Bob Dylan – som kan gi oss en roman, eller kanskje en spillefilm, i viseform, slik Olle Adolphson gjør med Trubbel, her i en av Monica Zetterlunds versjoner. Denne visen er noe helt for seg selv, synes jeg.

Eva Cassidy

Finnes det en vakrere versjon av en vakrere sang enn dette? Jeg blir i hvert fall aldri lei av å høre Eva Cassidy´s enkle, men praktfulle Autumn Leaves.

Since you went away the days grow long
And soon I’ll hear old winter’s song
But I miss you most of all my darling
When autumn leaves start to fall

Savn. Blader som faller. Høst. Ensomhet. Det er ikke alltid lett å vite hvor grensa går mellom den gode melankolske ettertenksomheten og den skumle ensomheten.

Om du er usikker på hvor din grense går: Ikke gi deg før du har funnet noen å snakke med dette om, eller noen å være sammen med som får deg til å føle deg mindre ensom.

Du må aldri slutte å lete

Du er aldri så alene som du tror. Det er mange som vil være med på å gjøre din ensomhet om til flersomhet. Det gjelder bare å finne dem. Du må aldri slutte å lete.

Odd Volden

Erfaringskonsulent og rådgiver i ABUP

 

bilde

 

 

 

 

 

 

 

Relaterte innlegg