Sladre

Sladre

Du trenger ikke fortelle til Lillebror at du har fått sjokolade, sa pappa. Vi satt på første rad på Aladdin1, bare jeg og pappa. Det var et ekorn som løp for det brant i skogen. Det var Valtdisny2, men det var ikke Donald «å dei3». Jeg var stor nå. Jeg kom inn på kino. Lillebror var for liten. Herlig. Pappa gikk inn ei dør på kinoen. Døra var fryktelig tung. Jeg klarte å åpne. Pappa ropte: «Ut»! Allverden. Åffer det? Mange menn sto ved sida av hverandre med baksida til. Herre-do, sa pappa da han kom ut.  Do? Tull. Ut! ropte de voksne når jeg kom inn på kjøkkenet når de vaska heile seg. Bestefar hadde lange hvite bein. Stygge. Naboens bein var styggest. Ei gang da jeg kom på besøk til naboen, holdt dama på med å varme vann på komfyren. De skulle bade. Hun dytta meg inn i stua til mannen og sa at vi kunne kose oss. Hun lukka døra. Han ville ha meg på fanget. Fanget var vondt å sitte på. Nei, jeg ville ikke og gjorde meg tung og slapp. Han holdt meg hardt og skalv og var sinna. Jeg blei rasende og dama kom inn og sa at jeg var stygg som ikke ville sitte på fanget hans. Det var synd på han, sa dama, for han hadde ingen andre barn å kose seg med. Jeg ville hjem. Nå skal du vel hjem å sladre, sa hun. Hun slapp meg ut den andre døra som jeg aldri pleide å bruke. Jeg sladra ikke hjemme. Jeg visste ikke hva jeg skulle sladre om. Det var jo jeg som hadde vært ulydig.

Pappa hadde ikke stygge bein. De var litt brune sånn som loff utenpå. Like ved gjerdet til minkfarmen var et fint badested i elva. Vår elv gikk i store svinger og la fra seg sand i innersvingene. Der blei vannet godt og varmt. Finne akkurat den varme, lille kulpen. Bore tærne ned i sanden. Deilig. Sitte der og bare kjenne. Deilig å være meg. Noen ropte at jeg blei solbrent på skuldrene. Skuldrene? Deilige varme. I skyggen var det ikke varm kulp. Kaldt! Ja vel, men jeg likte det kaldt! Jeg var jo viking, så det så! Vi fikk ikke lov å gå aleine til elva. Mamma hadde ikke tid til å være med. Hun kom hjem med bussen fra skolen der hun prøvde å lære de store jentene å sy. Når hun kom hjem, skulle hun lage middag. Pappa kom med en senere buss. Jeg visste når han kom, for da skinte sola inn i trappa opp til oss. Når vi hadde spist, tok pappa pipa og avisen, Sørlandet, og gikk med oss til elva. Oftetst var Lisabet med, både på middagen og badinga. Pappa pleide å herme etter Lisabet når vi skulle skifte: «Ola, kan ikke du stå i midten, for Agnes bare kikker.»  Pappa fortalte at da han var liten, hadde han sett vennen sin drukne i elva. Vennen kunne ikke svømme. Han hadde hatt ei åre under hver arm, men så mista han årene. Pappa hadde skreket og skreket, men ingen hadde kommet og hjulpet. Jeg måtte lære å svømme. Ei gang skulle storebror holde meg i et hoppetau, som han plasserte under armene mine. Heilt trygt, sa han, du får ikke vann i fjeset. Tauet strakk seg. Ørene bobla, halsen slukte vann. Opp, opp, men hvor? Jeg kava med armer og bein. Etter ei stund, hjalp han meg ut av vannet. Han sa at jeg måtte slutte å gaule og ikke sladre hjemme. Det gjorde jeg heller ikke. Det var flaut at jeg hadde gaula, og jeg ville ikke være sladrehank. Sladrehank skal selv ha bank, sa de. Lisabet lærte å svømme før meg . Det var forbaska ergerlig. Jeg som ikke ville være pysete, og jeg som var størst.

Jeg sladra heller ikke hjemme da storebror tusta i banken. Jeg skulle få bankbok for første gang. Farmor hadde sendt 10 kroner i et brev til meg. Broren min fikk 5 kroner som han skulle sette inn på sin bankbok. Etterpå sa han at han hadde gjort feil og satt inn 10 kroner på si bankbok, og så syntes han det var så dumt å sette inn bare 5 kroner på meg, siden det blei det første beløpet i bankboka mi. Hvorfor ikke dette skulle forklares hjemme, grublet jeg ikke på. Man kunne stole på meg. Pappa kunne stole på meg. Når avdrag og renter skulle betales i banken, fikk jeg pengene om kvelden. Morgenen etter, gikk jeg sporenstreks til banken og ordna opp. Banken hadde bare åpent om formiddagen to dager i uka. De andre dagene måtte bank-mannen være i Søgne. Det var ergerlig at Søgne hadde bankmannen mer enn oss. En kveld hørte jeg at pappa sa til mamma at Agnes var den eineste i huset som kunne stelle penger. Når brødrene mine spurte meg etter penger, fordi det var noe som var så veldig viktig, så ga jeg dem av mine penger. Ei gang lånte jeg bort sparepengene mine til ei nabodame. Sønnen til denne dama var død. Dama måtte låne sparepengene mine, som jeg hadde i banken, for sønnen hennes var død uten stein, og dama hadde ikke nok penger til å kjøpe stein. Hun kunne ikke spørre mannen sin, for han visste ikke om sønnen. Jeg måtte ikke fortelle det til noen. Bare til mamma. Sønnen hadde bodd i ei gate som Samuel eid.4 Samuel eide gata på Rjukan. Alle Samueler bodde i Afrika. Da måtte Rjukan være i Afrika. Jeg hadde fått kort fra pappa når han var på Rjukan, og det var bilde av den gata som Samuel eide. Sønnen var nok neger.

Jeg hadde negerdukke, men den var fra Amerika. Noen jenter trodde ikke at jeg hadde fått amerikadukke. Den hette til og med Dolly og var god og myk. Jeg måtte hente Dolly ut, sånn at jentene skulle få se at det var sant. Da jeg bærte henne inn igjen, prøvde jentene å løpe fra meg. Det klarte de ikke. Så de så! Så skulle Randi holde meg var best til å løpe,, så kunne de andre løpe i forveien. Hun klarte ikke å holde meg og hun klarte ikke å løpe fra meg. Men jeg likte Randi så veldig godt. Derfor gjorde det så veldig vondt i hjertet. Men så kalte hun meg dåsemikkel. Jeg prøvde ikke lenger å løpe etter. Hulk, såre hulk. Det var stygt gjort av de jentene, sa noen voksne på veien. Flau hulkelyd. Prøvde å svelge den. Noen sa at jeg skulle gå i samme klasse med de jentene når vi skulle begynne på skolen. Nei, nei, nei. Verden gikk under. Dåsemikkel. Mamma, er det en dåsemikkel her i huset? Mamma lo. Hva er dåsemikkel? En dumming. Er jeg en dumming, mamma? Nei, absolutt ikke. Hva er gruer? Jeg gruer meg til å begynne på skolen, hadde ei av jentene sagt. Jeg var litt redd for henne. Hun hadde mørk stemme. Hun og Randi og de andre jentene skulle gå i parallellklasse. Hva er parallell? To linjer som går på sida av hverandre og aldri møtes, de er parallelle. Da møter jeg ikke de dumme dåsemiklene på skolen. – – – mindre uro. Forventninger. Spenning. Gå aleine på skolen uten mamma og uten Lisabet. – – – skulle så gjerne hatt noen som var sammen med meg heile tida, noen som kunne se og hjelpe meg å finne dem jeg ville være sammen med. Det var så mye lyd på skolen. Alt for vanskelig å kjenne igjen mennesker på stemmen. De ungene jeg lekte med hjemme hos oss, var ikke lik seg hvis jeg traff dem igjen sammen med noen andre unger på skolen. Stemmen var nok lik seg, men ungene var annerledes. Jeg visste ikke om jeg kjente dem da. Jeg hørte dem, men de var liksom ikke sammen med meg. – – -lurer på om jeg kan kjenne igjen lyden av min katt hvis det er mange katter som maler? Bare min pyse maler sånn. Akkurat sånn!  Katten min er den samme heile tida. Den er ikke menneske. Menneskene er ikke lik seg sjøl heile tida. Jeg kjenne dem ikke alltid igjen. Jo, Lisabet og mamma og mormor og pappa og noen til, de kjenner jeg alltid igjen – – -.

Forfatter: Synshemmet kvinne i 60 årene

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar