Stillhet, den største konfrontasjon

Stillhet, den største konfrontasjon

Lydene forsterkes i det tankene hopper av gårde. Dagens rutine bestående av dusj og et tappert forsøk på maling av trynet, ender med enda en blåtur. Speilbildet er i konflikt. Det som stirrer tilbake, er ikke i konsensus med hverdagens glansbilde promotert fra alle hold. Fra Tv, blader, aviser, manipulerte bilder fra sosiale medier. Jeg stirrer i speilet litt til, bare litt til, helt til jeg blir skremt av mitt eget blikk. Mette, er det deg?

Helt tilbake til barndommens lite trivelige år, startet det som skulle bli en evig kamp. Ikke visste jeg som fire åring hva som skjedde. Mine første minner starter da, fire år, hvitt rekkehus, grønn tapet.

Hele mitt såkalte voksne liv, har bestått av nettopp dette, rømme fra meg selv og livet som var.

Bygge en identitet som voksen, «fri», er et vanskelig og strevsomt prosjekt. Prosjekt «fri», «fri»fra mine egne tanker, «fri»fra det som var. Grunnen til at jeg skriver «fri» med hermetegn, skyldes tanken om at jeg aldri blir «fri». Jeg må likevel starte, prøve å se tilbake slik at jeg kan legge de dystre årene bak meg. Så kanskje, kanskje synet på fremtiden blir klarere.

Ordet spiseforstyrrelser er liksom forbeholdt folk med svak eller sterk viljestyrke. Sannheten om meg, er at jeg mangler begge deler.

Jeg gjemte peanøtter i lekekjøkken som 4 åring. Strammet skjerf rundt magen som 5 åring. Så langt tilbake jeg kan huske har mat blitt brukt som trøst, dekket et savn etter nærhet, et savn etter å bli sett. Ikke minst hørt.

Mamma!
Ikke, ikke slå!
Mamma, kom- se meg!
Mamma ikke bli sint.
Mamma- ikke drikk så mye.
Mamma?

Pappa!
Ikke vær ekkel.
Pappa, ikke vær så trøtt!
Pappa- bli med ut!
Pappa?

«Kom Mette, gi Mamma en klem- JEG trenger det».
» Vær flink på skolen- da blir Mamma glad».

Så jeg gjorde nettopp det, samtidig med at jeg levde med skammen om å være annerledes. Mette ble gjemt, lukket. Følelsene ble låst inne.

Det føles som en evig kamp mot det som ble låst og nåtidens krav. Jeg lager støy rundt meg, for å skyve vekk egne følelser. For meg støy i form av mat, spille roller og flykte. En sommerdag ble det brått stille. Jeg hadde ikke krefter til å spille roller. Jeg stod med ansikt til ansikt, med meg selv.

En mur har vokst rundt meg i årevis og sakte, men sikkert kvelt mitt selvbilde. Jeg har tildels klart å puste litt, ved å lage små hull som en slags ventilasjon. Vært taktisk, lært meg ulike roller- og tildels også manipulert min egen eksistens. Humorist, den pliktoppfyllende, den trygge og uredde. Stikk i strid med den indre realiteten. På innsiden redd, skuffet, såret, fortvilt, skamfull og såret.

Fysisk og psykisk misbruk kombinert med spiseforstyrrelser og ikke minst mobbing fra barneskole til slutten av videregående, har satt dype spor. Dypere enn jeg vil innrømme. Skadet, kanskje? Redd, ja! Død, nei! Jeg hadde et sterkt ønske om å avslutte livet ved en togbane som 13 åring.

Stillhet ble den største konfrontasjonen. Lydene rundt ble svakere, slik at min indre røst ble sterkere.

Det er din tur til å snakke nå, Mette.

Skrevet av: Anonym 29

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar