Sykehus

Sykehus

Det at jeg ikke ville være noen pyse, blei nyttig ei gang jeg slo meg vrang på sykehuset. Jeg skulle operere vekk blindtarmen. Narkosen begynte å virke. Forferdelig lukt. Kunne dette være riktig? Jeg slo rundt meg og reiste meg opp. Flaska med narkosen fløy ut av hånda på anestesisøstera og gikk i gulvet. Opp med vinduer og dører! Strenge stemmer forlangte at jeg skulle legge meg ned igjen. Men nei! Da sa sykesøster at hun skulle fortelle det hjemme på bygda hvor pysete jeg var. Jeg la meg bums ned. Narkosen blei gjennomført uten flere innblandinger fra min side. Jeg prøvde å holde pusten. Pust dypt inn, sa de. Fosse-sus i ørene. Jeg raste nedover bølgeblikk. Rrrrrr! Øredøvende! Dynerasling overalt. Noen gjorde noe med armen min. Noen ropte navnet mitt. Tenk, så var operasjonen over liksom i samme sekund som rrrr var over. De nærmeste årene var jeg urolig for om sykesøstera på operasjonsstua hadde fortalt hjemme på bygda hvor pysete jeg hadde vært. Hun hadde nemlig ei søster som bodde i nabolaget vårt. Blindtarmen var imidlertid den friskeste doktor Hansen-Tangen hadde sett. Den gangen blei man liggende i elleve dager på sykehuset etter blindtarmoperasjon. Det var fint å være på St. Josephs hos nonnene, Serafine, Karola, Vinsensia.

Det var også stas å komme hjem med svær bandasje og håndkle på magen. Såret skulle holdes varmt. Men så var det det at snøen lå fin ute. Lillebroren min hadde plareks¹ og rant i den bratte bakken bak huset vårt. Men så hørte jeg at Lisabet lo og hylte og uten meg!  Hvem er ute i bakken vår? Mamma, jeg må ut! Det er noe jeg må ordne! Livet løper jo i fra meg på denne måten! Jeg skulle være i ro inne. Blås i såret på magen! Blås i den trivelige pasient-tilværelsen. Ut i snøen. Unna vei! Her kommer jeg, tjukk og brei. Se på meg! Jeg satte utfor på ski. Såret gjorde litt vondt, men pytt. Men så var alt bare snø og skrekkelig vondt! Noen dro i meg. Jeg hadde kjørt skien fast i et hull. Kneet mitt! Jeg måtte igjen på operasjonsbordet. Hjertet banka heilt opp i halsen og ørene. Bare bryt kneet på plass, jeg vil ikke ha narkose igjen! Kneet står heilt fast, sa den doktoren som hette Brekke. Dumme Brekke som ikke kan brekke! Det var ikke doktor Hansen-Tangen som opererte kneet mitt. Han hadde fått hjerteinfart² om natta og blitt lagt inn på det kommunale sykehuset. Stakkars han som ikke hadde nonner! Jeg fikk hilsen fra han. Noen sa at han hadde sagt at han var heilt forelska i den jentungen. Jentungen var meg! Jeg tenkte at hvis han skulle komme ut for noe ei gang, da skulle jeg redde han, selv om det skulle koste meg livet. Sykehusoppholdet er et hyggelig minne. Jeg lå på en sal med fem voksne. Når jeg følte at jeg måtte være aleine, laga jeg ei hule av dyna foran ansiktet mitt. Hvitt dynetrekk. Dun-skyggene gjennom dyna blei som ei snøhule. Koselig, og så var den bare min. Godt å slippe å være til stede heile tida. Når noen tok vekk dyna, var hula vekk, så ingen kunne oppdage den. – – -ikke tankene mine heller. Jeg brukte også tida på å tegne. Jeg fikk mye ros. Jeg likte best å tegne familier, store familier. Jeg skreiv navn og alder på ungene på tegninga. Doktoren lo, da han så tegningene. Han synes det var veldig tett mellom barna, 10 år, 9 år, 9½ år, 8 år og så tvillinger. Men jeg synes det var akkurat som det skulle være. Jeg ante noe usagt, noe lønnlig de voksne imellom. Ei gang skal jeg ha en sånn familie på årnkli³! blottla jeg meg. Da skal jeg bestemme navnene på guttene og jentene. De fineste guttenavnene var Kjetil, Erik, Rolf og Geir. Hjemme, før jeg kom på sykehuset, var det fint når Halvdan ville leke mor og far. Vi lekte mor og far hjemme hos han i klokkergården. Han hadde 7 søsken. Far skulle ligge oppå meg og da var det natta liksom. Vi laga ca 8 unger. Ingen tvillinger.

Før natta var over, på sykehuset, blei dørene til rommene åpna, og nonnene hadde bønnestund på ganga. Det var ikke nifst. Så fikk vi havresuppe etterpå. Men så var det den hersens febermålinga. Den skulle måles i rompa. Skulle du hørt! Noe så fryktelig flaut! Ikke se opp. Bare sove liksom! Nonna lo av meg. Jeg fikk lov å sette febermåleren på plass sjøl. Men før jeg hadde rukket å ordne dette, sov jeg igjen. Nonna syntes at temperaturen var veldig lav. Ikke noe feber i dag nei. Da kunne jeg opp på krykkene og ut i korridoren. Det var så nydelig med alle blomstene der. Derfor var det om å gjøre å komme dit før blomstene ble satt inn på alle nattbordene igjen.  Blomstene blei nemlig tatt ut fra alle rommene om kvelden. Det var ikke sunt å sove i all blomsterdufta. Det blei ei lang rekke på ganga bare av mine blomster. Det var stas å ha lengst blomster-rad. Derfor ønska jeg meg alltid blomster. Fresia var aller finest. Krysantemumene var styggest.

Jeg savna faktisk sykehuset etter at jeg var kommet hjem. Senga mi var så liten og rommet mitt så trangt. Jammen jeg hadde jo lengta etter senga mi og mamma. Mamma foreslo at de kunne komme med havresuppe og måle tempen om morgenen, som de gjorde på sykehuset, hvis det var det jeg savna. Jeg hadde faktisk vært på sykehuset i 1½ måned, så det var en kinkig overgang å komme hjem. Det var visst syndig å savne sykehuset. Tante sa at jeg hadde vært lenge nok hos nonnene. Hun hadde en kjapp, sur stemme. Men det var veldig koselig hjemme også. Mamma laga til bord til meg i lenestolen. Vedkasse-lokket gikk akkurat ikke ned mellom armlenene. Når det blei snudd med puta ned, blei det et skikkelig bord. Det gikk an å tegne på det, og det gikk an å spise på det, f.eks. hjemmelaga karameller. Mamma var så god til å lage karameller. Tynt utover tallerkenen, spise med barneskje. Bare smake sakte. Ikke prate, bare nyte. Nyte med heile meg. Karamellopplevelsen er veldig sterk den dag i dag. Veldig sterk. Men hvis jeg var så uheldig å søle i lenestolen, sa pappa satan eller jesus eller svinepels eller krapyl. Storebroren min sparka på den vonde foten min og lo. Jeg grein selv om det ikke gjorde noe vondt. Jeg følte meg respektløst behandla. Dommingen! Det var flaut å bli lei seg, så jeg sa at doktoren hadde sagt at jeg hadde ei nål inni foten. For noe sludder, sa de voksne. Ikke ert henne, sa de. Broren tegnet meg med plirende øyne fulle av tårer, håret strittende til alle kanter og den styggeste vræle-munnen man kan tenke seg. Pappa lo da han så tegninga. Jammen ligner det også, sa han. Jeg fikk stadig bekrefta det stygge utseende mitt. Terje sa at jeg hadde geiteragg på hodet og at jeg hadde kaninøyer. En fremmed gutt sa at jeg var det styggeste kvinnfolket han hadde sett. Først i voksen alder, blei jeg kvitt det stygge utseende mitt. En psykiater ba meg rive i stykker et ark med en innbilt tegning av fjeset mitt. Siden har jeg vært kvitt det vrælende, vederstyggelige, vemmelige fjeset. Ikke alt stygt andre sier er riktig, sa de, tenk sjøl. Du har et søtt lite ansikt, sa noen. Ikke alt fint andre sier er riktig. Jeg kunne jo se meg sjøl i speilen. Jeg kunne også la være å se meg i speilen i all fall.

Frisørdama mi sa at jeg hadde veldig fint hår. Dette hadde hun greie på for hun var jo frisørdame. Hun var fra Sandnes. Jeg visste ikke hvor det neset var, men hun hadde veldig snill stemme. Det tok uhorvelig lang tid å tørke håret mitt i den tørkehetta. Jeg visste ikke hvor jeg skulle holde øynene og hendene imens. Gjemme meg bak et ukeblad. Gjøre som om jeg leser. Følge linjene med øynene, ei etter ei heile tida. Godt å hvile sånn. Slippe å se. Slippe å svare på spørsmål fra alle damene som fikk stelt håret. Kan hun lese? sa de. Ja, sa frisørdama. Hun leser som et sjog. Hun sa at mormor måtte slutte med å krølle håret mitt med varmt skrujern, for det blei noen brune striper i håret av det. Greit for meg. For noe tøys, sa mormor.

Noen ganger blei det sår på alle fingrene mine. På sykehuset satte de på bandasje. Skrekk og gru! Nå kunne jeg ikke bla i ei bok ei gang, eller holde i en fargeblyant. Ikke kunne jeg være forsiktig nok hvis jeg skulle ta i noe. Fingrene mine kunne ikke hjelpe meg å se. Jeg grein nesten. Alt blei tungt, fryktelig tungt. Hindringer for viljen, viljen til å bruke fantasien. Fargene? Jeg visste at fargeriket fantes. Prøve å finne mulighetene. Under dyna kanskje? Mange har det verre enn deg, sa noen. Skjemsel. Du blir nok snart god igjen, sa de. Bruke ørene, det kunne jeg iallfall. Heldigvis!

Forfatter: Synshemmet kvinne i 60 årene

[1]Regnbukse

[2]Hjerteinfarkt

[3]Ordentlig

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar