Til meg selv – du klarte det

Til meg selv – du klarte det

Tiden har stoppet. Min kapasitet til å se og forutsi mulige farer har stilnet. Hele livet har jeg løpt i fra vonde hendelser. Jeg har vært i krig med meg selv og omverdenen. Ønsket om å forsvinne, har jaget meg hele livet.

Nå har jeg fått minnene litt på avstand, og jeg ser meg selv klarere. Hele livet har jeg spilt roller, uten engang å vite hvem jeg er. Hvem er jeg egentlig? Jeg har brukt mye energi på å rømme fra min historie. Mobbeofferet, den tjukke, den mislykkede, den misbrukte måtte for all del ikke se dagens lys. Utad har jeg fremstått som en helt annen. Den skoleflinke, den pålitelige medarbeideren, den ambisiøse og den humoristiske.

Jeg flyttet til Kristiansand i en alder av atten år uten noe støtte, for å skape meg et nytt liv. Et liv uten historien som alle fra Moss kjente til. Den mislykkede hadde nå forlatt byen, og så seg aldri tilbake.

Jeg har vært og er utslitt av å benytte alle krefter på å skjule så mye. Nå har jeg innsett at det ikke er så farlig å være ærlig, med meg selv. Jeg har vært min værste fiende. Alt jeg har opplevd er en del av meg. Uansett hvor mye støy jeg skaper rundt meg, blir ikke den lille jenta borte. Hun står i bakgrunnen og observerer hva som skjer her og nå. Det livet jeg lever nå, er det livet hun ønsket seg. Barn, mann og hus. En velfungerende og kjærlig familie. Hyggelige stunder i bilen på vei til hytta, med barn jeg selv har skapt.

Historien som følger den lille jenta vil alltid være tilstede. Den forsvinner ikke selv om jeg lukker øynene til krampen tar meg. Jeg har forsøkt å legge historien på en hylle, langt, langt oppe. Til slutt ble den for tung, den raste ned og knuste alle forestillinger om at dersom man ignorerer lenge nok, forsvinner det.

Den lille jenta som ingen så. Hun var der hele tiden. Gjemt i bakgrunnen. Full av skam og redsel. Nå er jeg voksen, nesten. Jeg snur meg nå, jeg ser deg. «Til meg selv- du klarte det». Sammen er vi sterke.
For å kunne glede meg over nåtiden, må jeg akspetere fortiden. Jeg velger å bruke betegnelsen den lille jenta, for jeg har endelig klart og akseptere henne. Hun er ikke min fiende, men min styrke. Hun er jo meg.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar