Trutne

Trutne

En gang, da vi var på ferie på Øya, laga pappa et fartøy av ammunisjonskasser. Noe så fenomenalistisk. Jeg var flink til å gå ombord i båter. Sette foten midt i, andre foten også, huke meg ned. Dette klarte jeg fint! Det er godt gjort av Tulla siden hun ikke har dybdesyn. Dybdesyn? Hva er det jeg ikke har? Godt gjort, sa pappa. Plask! Det kilte i rompa i badedrakta. Vann rant ut og vann rant inn. Best å bløyte heile meg, de kunne jo tro at jeg hadde tissa på meg. Fartøyet sank ganske fort. Pappa blei visst sinna. Lasarus, sa han. Jeg kunne ikke skjønne hva jeg hadde gjort galt. Fartøyet ville lekke mindre når det hadde trutna, sa han. Hva er trutne? Da lekker det ikke lenger. Rart ord, trutne. Au, stubb¹ fra padleåra. Ikke si noe høyt. Kanskje pappa blei sinna for det også. Tante tok ut stubber i stillhet. Ikke kny om det gjorde vondt. Da sa hun jo at jeg var flink. En gang, eller mange ganger, orka jeg ikke la være å kny. Da hadde jeg Elveblest. Det klødde så forskrekkelig. En gang jeg var i Elveblesten, opplevde jeg noe heilt tragisk. Jeg blei ikke med Kongeskipet på signings-tokt. Sjørøvertokt? Alle skulle være med Jens i motorsjekta til havs for å møte kongeskipet. Bestekjolen på, båttur, bølger, brusende spent. Hjertebank heilt opp i halsen. Nesten som å være i redd-følelsen. Redd- – -? Noe var galt. Jeg klødde i halsen og verka i kroppen. Bange anelser! Ikke si noe, bare smile. Nei, så sa de, du er heilt vablete på halsen. Først trodde de at jeg ikke tålte kjolestoffet. De tok av meg den fine kjolen. Full av utslett, så store som tolvøres², sa de. Nei, nei, ikke tenke på kløinga, bare gjør som ingen ting, men så- – – orka ikke smile mer. Orka ikke å være med. Pappa blei igjen hos meg. Stakkars pappa. Jeg la meg i senga og grein. Pappa spurte om jeg var dårligere siden jeg grein. Ja! Da må du komme deg opp av den varme senga, sa han. Jeg orka ikke. Pappa blei sinna eller noe sånn. Han sa jesus og lasarus. Det var trist at jeg ikke fikk møte kongeskipet da det var på jordomseiling. Kongen var visst på signings-tåkt fordi han var ny og skulle signe landet. Gud signe vårt dyre fedreland. Gud signe maten amen. Kong Håkon var død. Jeg husker godt den dagen. Jeg kom inn gatedøra hjemme og følte med ei gang at noe var høytidelig eller trist. Være stillefølelsen! Radioen spilte musikk som var lei seg – stille, sakte, forsiktig.

Da de kom tilbake fra signings-tåktet, var de i godt humør og prata om den nye kongen. De prata om at de hadde møtt kongeskipet langt utenfor Oksøy. Det hadde vært hundrevis av små båter der ute. Alle hadde hatt flagg på båten. Noen hadde også pynta båten med blomster. Det var fint å tenke på alle de fargene. Dette ville jeg tegne når jeg blei god av elveblesten igjen. Det hjalp å tenke på tegning og fargelegging for at gladfølelsen skulle dukk opp igjen.

De snakka om at jeg kanskje ikke tålte fisk. Det syntes jeg var helt greit, så resten av ferien, slapp jeg å spise fisk. Men så fikk jeg elveblest, uten at jeg hadde spist fisk. Dagen før hadde jeg spist masse plommer. Kanskje det er steinfrukt Agnes får elveblest av? En periode var det jordbær jeg ikke måtte spise. Det var kultent. Tante hadde plukka ville jordbær. Det var fabelaktig fornydelig. Tante mente at jeg måtte ta sjansen på å spise jordbær en gang til. Tenk om jeg tålte jordbær og så skulle la være å spise jordbær resten av livet uten at det var nødvendig. Det kunne være at det bare var en type jordbær jeg ikke tålte.

Av og til måtte jeg på sykehuset når jeg fikk elveblest. Da satte de ei sprøyte rett i ei blodåre. Da forsvant hevelsen ganske fort. En gang var det en kandidat som skulle stikke meg. Han sa at nå kunne jeg synge første og siste vers av Ja, vi elsker, så skulle vi være ferdige. Han stakk og han stakk. Jeg var flink til ikke å kny. Det kom blod på sengetøyet. Jeg sa at vi kunne visst rekke alle versene av Ja, vi elsker. Da lo han skikkelig. Det gjorde de andre voksne også. En annen gang ga legen meg adrenalin rett i blodåra. Jeg fikk så kraftig hjertebank at jeg holdte på å bli banka ut av senga. Legen lo. Jeg skjønte ikke hvorfor.

Etter toktet laga de det koselig utenfor båthuset med madrasser og mat. Jeg var inni båthuset i skyggen. Heilt uten foranledning, slo lillebror meg hardt i ansiktet. Mamma sa at jeg skulle flytte opp i huset til onkel og tante. Jeg var lei meg. Jeg hadde jo ikke gjort noe mot lillebror, men det var meg mamma sa skulle flytte fra båthuset og opp til tante. Hun var veldig grei da tante. Jeg fikk låne et veldig fint skrin. Heil sort med nydelige blomster i mange farger. Bare se, se meg heilt inni fargeprakten! Om kvelden var det litt trist når jeg tenkte på de andre som sov i båthuset. Det var så koselig med bølgeskvulpingen i steinene under båthuset. Akkurat som bølgene pludra og prata og undra seg. Jeg fikk lov til å ligge i senga hos onkel og tante og så kom fetteren min også. Tante leste i ei bok som jeg likte veldig godt. Det kunne ha vært Måneporten eller Urinens³ hemmelighet av Racin Kolnes. Men så orka jeg ikke ligge stille lenger. Det klødde og klødde. Jeg la meg på gjesterommet aleine. Da kunne jeg sutre og sippe uten at noen hørte det. Jeg fikk lov til å ha lyset på heile natta, sånn at jeg kunne lese hvis jeg ikke fikk sove for kløinga. De hadde ikke Donald. Fetteren min fikk ikke lov, for det var noe syndig i det bladet. Det var ikke så farlig, for jeg kunne likevel ikke se de små bokstavene. Men han fikk lov til å ha Stompabøkene. Jeg kunne lese, men skriften var alt for liten. Dette ville jeg ikke innrømme for noen. Noen ganger gjemte jeg meg med boka og holdt den så nær øynene som jeg bare kunne. Fetteren min hadde ei veldig fin bok med brannbil-fasong. Den hadde skarpe fine farger. Han hadde også ei bok med buss-fasong. Knall gul buss med sorte hjul! I vinduene på bussen, så jeg store og små mennesker. Men den som hadde laga boka hadde gjort en stor feil. Bildet på baksida av boka var akkurat lik bildet på forsida, bare at den var speilvendt. De menneskene kunne jo ikke sees fra begge sider i en buss. Det var jo ikke bare enkeltseter. De kunne ikke være tvillinger heller, for det var så mange både store og små mennesker. Åssen kunne bok-lageren ha tenkt. Mamma sa tja, det var bare blitt laga sånn. Pappa sa at bok-lageren var et naut. Det trodde jeg også. Jeg måtte klare å glemme denne feilen. Det var tekst nederst på hver side. Jeg hadde så lyst til å vite hva det sto der! Men jeg kunne jo fantasere og lage historier om de menneskene i bussen. Jeg fortalte historier til fetteren min. Han synes det var veldig gøy. Akkurat som Lisabet. Hun likte også godt fortellingene mine. Kan du ikke ju’ ei fortelling i kveld også? spurte hun. En gang Lisabet fortalte at Jan-Erik måtte på sykehuset og operere bort en tvilling i ryggen, judde jeg i vei om at Jan-Erik hadde en prikk lik bror som hadde sittet i ryggen til Jan-Erik heilt fra han blei født. Han kunne akkurat de samme tingene som Jan-Erik og skulle begynne på skolen sammen med Jan-Erik. Det blei sånn at de delte navnet så den store hette Jan og den lille hette Erik. Jan måtte ha Erik i ranselen for at ikke noen skulle trø på han. Det var vanskelig å lage skolebøker til et så lite menneske, men de fikk det til, både bøker og ransel og pennalhus. Historien varte til mamma hysjet på oss, at nå var det på tide å sove.

Når vi skulle sitte på fanget til de store som leste, var noen veldig flinke til å fortelle hva de så på bildene i bøkene og så lese teksten som hørte til. Noen ganger var det så dumt når de pekte og jeg ikke kunne se det. Da var det bedre å sitte ved siden av og stelle med mine egne tanker. Når vi hadde boka med ut i grasset, og tante leste, lå jeg gjerne på magen med klær over hodet for at ikke sola skulle brenne meg. Men det var fint å ligge sånn og se ned i grasset på grønnfargen og på små blomster. Smørblomster syntes jeg var veldig fine. Den var like gul som bussboka.

Jeg lå i senga på gjesterommet da jeg våkna av at de prata og sniffa. En stor dabbe på ganggulvet, det var det! Lekker det fra taket, er det vann, er det solar-olje? Nei, det lukter ingen ting, sa de Jeg huska at jeg hadde tissa på gulvet, men jeg torde ikke si at det var meg som hadde laga dabbe der. Jeg ante ikke hvorfor jeg hadde gjort det. Men jeg huska at det plaska på gulvet og at jeg gikk tilbake til senga og sovna med ei gang. Måtte barn også bli tette – trutne? Tenk om kongeskipet ikke var heilt trutna!

Forfatter: Synshemmet kvinne i 60-årene

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar