Tyvetallet – verden som var min

Tyvetallet – verden som var min

Ketil Bjørnstad, Aschehoug, 2019.

Tiden er nå kommet for 5 bind i Ketil Bjørnstads romansyklus om hvert tiår han fullt bevisst har levd, fra 60-tallet og frem til nå. Dette nest siste bindet handler om tiden fra millenniumsskiftet frem til utgangen av 2009. Nå som ved lesingen av de foregående bindene tar jeg meg selv i å være tilnærmet fullstendig oppslukt. For meg er disse bøkene virkelig pageturnere. Dette til tross for at jeg må innrømme at partiene som handler om nasjonale eller internasjonal nyhetsbegivenheter ofte kan være noe irriterende i sin nærmest leksikalske oppramsing.

Det blir ikke mindre tankevekkende og frustrerende at min kjære lillesøster, som jeg ofte diskuterer litteratur med, og som er svært belest og oppegående, påpekte det samme. Dette gjorde at hun ikke hadde fortsatt å lese de nye bindene etter at hun, med tildels relativt stor glede, hadde lest det første om 60-tallet.

Vel, det er jo fra forfatterens side nøye gjennomtenkt og nøye vurdert, nærmeste forsvarte jeg ham overfor min søster. Ikke desto mindre oppleves det som litt kjedelig, repliserte hun.  Jeg er, for å være helt ærlig, litt enig, men jeg aksepterer det som konsekvent litterært grep. Og selvfølgelig kontekstualisere jo politiske valg, terroranslag, naturkatastrofer etc også virkeligheten forfatteren lever og arbeider i. Ingen av oss lever jo i et vakuum hvor vi f.eks. i skrivende stund ikke påvirkes av Greta Thunberg, bærekraftig utvikling og valgkamp forberedelser i USA som eksempler. Jo mer jeg skriver dette, desto mer overbeviser jeg meg selv om «det viktige»ved Kjetil Bjønrstad litterære anslag.

Han skriver varmt og medfølende om sine venner. Erik Bye dør, foreldrene blir innlagt på sykehjem. Hans bekskrivelser av sorg over «livets gang» er stor kunst.

Gleden over omsider å bli far berører også sterkt. Begeistringen når han sitter med sin adoptivdatter i armkroken og selv blir rørt av tildels banale barne-tv-produksjoner kjenner jeg meg igjen i det hele tatt er det vel det gjøs gjøre det så medrivende å lese. Jeg kjenner meg igjen og blir glad over de fine beskrivelsene, røres av nærheten og autensiteten i stoffet.

Jeg røres, jeg føler, jeg blir litt klokere. Mer skal man vel ikke forlange av kunst.

Kristiansand, 28. september 2019

Forsidebildet er hentet fra Aschehoug

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar