Ungdommers opplevde utbytte etter friluftsterapi

Emerging stories of self: long-term outcomes of wilderness therapy in Norway

Carina Fernee og Leiv Einar Gabrielsen mf. har i en artikkel utforsket ungdommers opplevde utbytte ett år etter deltakelse i friluftsterapi. Delstudien baserer seg på individuelle intervjuer av ti ungdommer i alderen 16-18 år, i alt seks jenter og fire gutter.

En kritisk realistisk analyse resulterte i seks overordnedefunn:

(1) Naturkuren. Deltakerne tok med seg nye perspektiver på egen situasjon og ulike strategier som de benyttet seg av i ettertid når de kjente på stress, tankekjør eller nedstemthet. Tid i naturen, eller bare det å gå seg en liten tur, gav avkobling, stressreduksjon, og inspirasjon i hverdagen, samt bidro til å samle tankene.

(2) Emosjonsregulering. Flere deltakere følte seg mer emosjonelt stabile, samt tryggere på egen evne til å regulere følelser, også i møte med kjente triggere i hverdagen.

(3) Kropp-sinn innsikt. Flere ungdommer opplevde større grad av selvinnsikt, noe som fikk en stabiliserende funksjon i form av å opprettholde en bedre balanse mellom belastninger versus behov for ro i deres hverdag.

(4) Selvaksept. Flere deltakere opplevde større grad av selvaksept i ettertid, noe som gjorde at de blant annet følte seg tryggere i sosiale settinger. De var også mer inneforstått med egen situasjon og at bedring tar tid.

(5) Fra isolasjon til sosialisering. Deltakelse i friluftsterapi ble for mange første skritt ut av langvarig isolasjon. En deltaker sammenlignet denne utfordringen med det å skulle krysse et fjell. Ett år senere opplevde flere ungdommer at de hadde mestret å bestige sine «fjell», mens enkelte fortsatt kjempet i motbakke.

(6) Aktør i eget liv. Flere deltakere beskrev at de fant mer ut av den personen de egentlig er eller hvem de ønsker å være. Flere oppdaget at de var mer selvstendige og sterkere enn de på forhånd trodde at de var, og ett år senere var det flere eksempler på at ungdommene tok en mer proaktiv rolle i eget liv.

Disse funnene må forstås som endringsprosesser som fortsatt var pågående og bør derfor ikke oppfattes som endelige eller statiske. Deltakelse i friluftsterapi så ut til å være inngangsporten til en endringsprosess for mange – første skrittene på en «ny sti» på et vis – hvorpå ungdommene i året som fulgte tok sine selvstendige skritt videre på denne veien.

Konkrete eksempler og unntak drøftes i artikkelen, som finnes på følgende link: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/14729679.2020.1730205 eller ved å kontakte: carina.fernee@sshf.no

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar