Vannet tok meg dit jeg ikke ville

Vannet tok meg dit jeg ikke ville

Av: Rune Zahl-Olsen, Familieterapeut

Å møte mennesker i en alvorlig krise er på en måte som å møte noen som har blitt tatt av en elv. Mange har en erfaring med å gå ned i en elv. Når vannet ikke når lenger enn til anklene går det fint selv om elven er stri, men dersom vannet stiger og kommer høyere opp så vil det til slutt gjøre at du mister fotfestet. Elven tar deg dit den vil. Man kan da rammes av panikk, eller angst for hva som skal skje. Hva vil jeg møte lenger ned i elven? Når jeg møter mennesker som er i en slik krise ser jeg det som mest riktig å hjelpe dem opp av elven og inn på stødig grunn. Når de er der går det an å snakke om hvordan det var å være i elven og hva det gjorde med deg, noe jeg tenker at man ikke bør snakke om når man er i elven. Når man er i elven så er man fullt opptatt av å holde hodet over vannet og få beina nedover slik at man kan ta imot dersom man møter en stein eller noe annet i elven. Man har ikke mulighet til å tenke over situasjonen, eller å se om det er andre måter å tenke om det å være i en elv på. Gjennom samtaler kan man få oppleve at man beveger seg ut av elven og opp på land. En terapeut kan fungere som en som står på land og samtalene kan fungere som et redningstau som kan hjelpe deg ut av den fossende elven. Det er først når man har kommet seg i trygghet med beina på jorden at man kan begynne å puste rolig og tenke over hva som gjorde at jeg ble tatt av elven og hvilke ulike forsøk jeg gjorde for å gjeninnta kontrollen i eget liv. Når vannet har begynt å tørke og jeg har spist litt god mat fra bålet der på stranden kan vi begynne å synge noen sanger både om livet før, under og etter opplevelsen i elven.

 

 

Relaterte innlegg