Vi må våge å snakke sammen om de vanskelige tingene

Vi må våge å snakke sammen om de vanskelige tingene

Av Anne Freuchen

Det beste ved arbeidet som lege er når du lykkes med å hjelpe medmennesker med ulike ”vondter”, på kropp eller sjel.

Det verste ved arbeidet som lege er når du ikke kan hjelpe, fordi den det gjelder ikke vil ha hjelp, – eller en kommer for sent til å hjelpe, som etter et selvmord.

Jeg er lege og spesialist i psykiatri, både for voksne, ungdom og barn. – og jeg har opplevd å komme for sent. Så tenkte jeg at dersom jeg kunne finne ut hvorfor også noen barn og ungdommer velger å ta livet sitt, da kunne vi kanskje forhindre at andre valgte det samme: for selvmord er en løsning hvor det ikke er mulig å angre eller ombestemme seg etterpå. Døden er endelig, og skjer bare én gang.

Som tenkt, så gjort: jeg ville prøve å finne noen svar. Så i flere år jobbet jeg med et forskningsprosjekt om barn og unge i Norge som hadde tatt livet sitt.

Når jeg i privatlivet, i selskaper etc., ble spurt hva jeg jobbet med og fortalte at jeg forsket på barn og unge som hadde tatt sitt liv, fikk de det ofte veldig travelt med å skulle hente noe, gå på WC eller et eller annet, – og lot meg stå der, eller de skiftet bare samtaleemne.

Noen ble selvsagt interessert, men nesten alle reagerte med å si ”barn tar da ikke livet sitt!?”

– og jeg måtte svare at jo, noen gjør det, hvert år. De sier farvel til alle de årene de egentlig skulle ha foran seg, som kunne vært fylt med både gleder, sorger, latter og gråt, alt det et liv innebærer.

Noe jeg fant var at mange av barna var i en eller annen type stressfull konflikt da de tok livet sitt. Nei, jeg tror ikke konfliktene var hele forklaringen på ”hvorfor”, mer at det kanskje var det som kom oppå de andre tingene de strevde med.

Felles for barna/ungdommene var at de ikke hadde snakket med foreldrene sine om hvordan de hadde det, hvordan de kunne løse konflikten eller den vanskelige situasjonen de var kommet opp i. Kanskje var de redde for straff, få kjeft, husarrest eller liknende, men når det å ta livet sitt var et alternativ, blir jo husarrest eller kjeft bare bagateller.

Eller er det slik at mange barn/ungdommer ikke er forberedt på at livet vil, alltid vil, by på vanskeligheter, konflikter og problemer, av større og mindre art?

Kanskje har de bare snakket overflatisk med foreldrene sine om hvordan de har det, eller svart med ”vet ikke” på deres spørsmål, – og foreldrene har godtatt det som et svar.

Kanskje tenker barn og ungdom at foreldrene ikke vil ta dem på alvor, at de ikke vil forstå hvor vanskelig livet kan oppleves.

Og kanskje har heller ikke foreldrene tatt opp alvorlige og vanskelige temaer med dem.

Jeg har tenkt mye på hvordan og om hva barn/ungdom snakker med sine foreldre. Snakker de om de virkelig viktige tingene i livet? Jeg tror at ansvaret for å legge til rette for slike samtaler, det må de voksne ta. – Og barnet/ungdommen må erfare at det kan være godt, at en blir bedre kjent med hverandres tanker, blir trygge på at, når livet blir vanskelig, da har en et sted å gå for å få hjelp.

Jo da, jeg vet at dette ikke er mulig i alle hjem og årsakene til det kan være mange. Da må en se seg om etter en annen voksen å snakke med, om det nå er en onkel, tante, helsesøster, lærer eller en annen en stoler på.

Fant jeg noe svar på hvorfor noen tar livet sitt? Kanskje. Jeg skriver dette fordi det alltid vil finnes en annen løsning enn å ta livet sitt. Det gjelder å gi livet en ny sjanse, for det vil ikke alltid være slik det kanskje er akkurat i dag.

Sagt med Lene Marlin: ”…hvis du ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!”

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar