Apokalyptiske funderinger

Apokalyptiske funderinger

Den 31 mai 2015 var forfatteren Sigbjørn Mostue gjest i «Helsestudio1» på tv Abup/Tv Agder.

Han hadde da skrevet barnebok-trilogien «Alvetegnet» som handler om hva som kan skje om man ikke tar hensyn til naturen. 

Mostue hadde også på det tidspunktet gitt ut første bok i serien «I morgen er alt mørkt – Brages historie». 

Jeg hadde lest alle disse bøkene sammen med min sønn. Brages historie» og oppfølgeren som kom i 2015, «Marlens historie», handler om vanlige ungdommer i et trygt oljerikt samfunn. De lever sine mer og mindre rutinepregede og både kjedelige og spennende liv med lekser, trening, kjæresteintriger og mer og mindre solide voksne rundt seg. 

Så gradvis braker helvete løs. Fra Japan meldes om økende «galskap», mennesker blir smittet av en mutert parasitt (MTG: Mutert Toxoplasma Gondii). Hjernen blir angrepet av denne parasitten og resultatet blir en frådende, vill galskap som gir de smittede en ubendig trang til å drepe andre med alle midler. 

Resten av verden smittes gradvis og den kommer snart også til Norge. Grusomme ting skjer langt inn i familien til hovedpersonene og alt er mørkt, mørkt. 

Beskrivelsene Mostue gir leserne er trillerpregede, pageturnende og og svært dystopiske. 

Det er ikke til å unngå å tenke på det som nå skjer over hele verden, også her i verdens rikeste og tryggeste samfunn, også her på det idylliske Sørlandet. 

Jeg fikk assosiasjoner til stemningen i Mostues bøker og den feelingen folk her de siste dagene har beskrevet når de går gjennom byens gater og gjennom til tider nesten folketomme kjøpesentre. Byens rekreasjonsområder som Baneheia og Jegersberg er i oppholdsvær fulle av folk – som beholder behørig avstand til hverandre og sender vennlige, men litt vaktsomme blikk rundt seg. Det blir heldigvis ingen «I morgen er alt mørkt»-tilstander. 

Norge er en rik og solidarisk nasjon og vi lever i et tillitssamfunn, sies det. 

Paul Leer Salvesen skrev nylig om «håpets etikk». Vi må være realistiske, være nøkterne i våre vurderinger, men vi må samtidig leve i en slags håpende realisme. En etikk som i sin tid ble utformet av den tyske teologen Jürgen Moltmann. Les bøkene til Sigbjørn Mostue. Les fortellinger om håp, om vilje, om mot og menneskes uendelige fantasi. Kanskje det vi nå, i tillegg til håpets etikk, trenger aller mest er en solid porsjon magisk, håpende realisme. 

I Domkirken henger fremdeles Håkon Gullvågs «Den bibelske syklus» enorme lerreter. Gullvåg vil nok mer kunne betegnes som en figurativ, surrealistisk nyekspressjonist, enn en magisk realistisk. Men beslektede retninger, det er det. 

Kirkene i Norge er ikke stengte, men det skal ikke holdes gudstjenester eller store møter. Ta en tur innom. Bli imponert, bli inspirert, bli løftet. 

Les Mostue, se Gullvåg, hør Bach, Beatles, Bethoven!

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar