Muligheter og begrensninger i psykisk helsearbeid med barn og unge i smitteverntider

Bekymret dame

Illustrasjon: PCH.Vector/Shutterstock

Det å møtes i samme rom eller via en videolink, gir det samme opplevelse og hjelp? I mai-utgaven av Psykologtidsskriftet finnes noen refleksjoner rundt dette spørsmålet. «Det eksisterer en selvinnlysende eksistensiell forskjell mellom å kommunisere nærhet, omsorg og kjærlighet mellom mennesker i samme rom og via en skjerm». Det høres ut som kloke tanker.

Noe av det vi anerkjenner som virksomt i gode hjelpsomme samtaler er nærheten mellom de som er sammen. Når vi er i samme rom ser vi kroppene til hverandre. De små bevegelsene og pusten er en del av utvekslingen i samtalen, utenom ordene. En del av disse signalene blir borte i en nettbasert samtale. Den fysiske avstanden blir større og opplevelsen av at vi observerer hverandre og kommer med spørsmål og svar blir fremtredende. Kroppene og ordene snakker ikke direkte til hverandre i samme rom. Det virker umiddelbart forvirrende. Det blir mer en slags «hodesamtale».

For noen oppleves de små hakkingene og tidsforskyvningen i overføringene som noe «uvirkelig», som å være på film. Også det fenomenet kan virke som en forstyrrende faktor i det virkelige, det gode møtet mellom mennesker som snakker ordentlig sammen om viktige ting. Nesten alle nevner tekniske utfordringer. Noen ganger kommer ikke alle med i møter eller samtaler med bilde, det viktigste er likevel lyden, sier noen. Stort sett blir deltagerne overasket over hvor lett det er å bruke Pexip, et møterom på nett som ivaretar personvernhensyn og som er godkjent for bruk i helsetjenestene.

Gå tur-samtaler eller «Walk and talk» kan også være en samtaleform som ivaretar smittevernhensyn. Inne på enheten var det mye styr når vi måtte på med frakker, spritvaske plaststoler og logge folk ut og inn av huset. Når det var fint vær tok vi heller en tur i «Direktørens have», i Baneheia eller på stien langs Otra. Flere av de vi snakket med forteller at det er annerledes å snakke side by side i stedet for face to face inne på et kontor eller samtalerom. Det kan virke veldig avslappende og en får fram andre ting når en beveger seg og ikke sitter stille i en stol. «Bevegelse i kropp gir bevegelse i sinn», er et velkjent fenomen. Pust og muskelbevegelser gjør også noe med tanker og følelser mens vi snakker om viktige tema. Erfaringen fra alternative samtaleformer i koronatider følger her i form av intervjuer med 5 ansatte ved Abup, SSHF.

Det var en merkelig opplevelse. Torsdag den 13. mars skulle vi ringe rundt å si at vi lukker ned. At folk ikke fikk komme til avtaler. Det er Birgit Fidje på poliklinikken i Kristiansand som formidler sine erfaringer med smitteverntiltak. Hun forteller om noen fordeler med bruk av videosamtaler. Det går raskere, mener Birgit, f.eks når vi skal få opplysninger om oppvekst og forhold i familien til barn eller ungdom. Jeg har gjort førstegangssamtale på Pexip og det gikk i grunnen greit, sier hun. Basisutredning består av mange konkrete spørsmål og svar. Videosamtale egner seg til det. Tester er imidlertid vanskelig å gjennomføre på den måten.

Nei, Pexip passer ikke for alle, sier Birgit. Både terapeuter og de vi snakker om kan vegre seg. Jeg har opplevd 3-4 stykker i perioden som har sagt nei til denne formen for samtale. Birgit forteller om en gutt som satt fire meter fra kameraet og sa lite. Det ble ikke særlig meningsfullt. Hun har også et eksempel på at barn kan føle seg overvåket ved bruk av kamera.

Noen har altså utsatt møte med ansatte på Abup og noen har kommet til avdelingen og tatt en tur i nærområdet. Side by side – samtaler fungerer bra i noen tilfeller. En stund var det så mange som gikk rundt her at det ble litt vanskelig. En blir jo i tvil om en ivaretar anonymitet når vi møter andre terapeuter på vandring i samtale med en ungdom. Alt i alt foretrekker jeg nok å møtes face to face på kontoret, da får en mer tak i kroppsspråket og meningen i det som formidles. Men jeg kommer til å bruke Pexip til noen typer samtaler, også i fremtiden, sier Birgit.

Pexip er tidsbesparende, sier Siri Vaaje. Hun er enhetsleder ved Familieklinikken i Arendal. Vi har gjennomført møter mellom enhetslederne, noen ganger med mange deltagere. Det virker helt fint når det er fokuserte, målretta og vedtaksorienterte saker som drøftes. Men vi mister noen ganger nyansene i faglige drøftinger. Og det som gjør det hyggelig, med litt småprat og utveksling av smil blir jo borte, nevner Siri.

Tilgjengeligheten har økt, sier Anders Kittelsen. Vi blir opptatt de siste tiders positive erfaringer i kontakten med samarbeidspartnere og foreldre. Som ansatt i Akutt- Ambulant team (AAT) i Arendal har han og teamet et stort dekningsområde. I denne perioden har AAT oppdaget at de er tilgjengelige på en ny måte. Gjennom lyd og bilde kan de nå folk som er langt unna i Agder, men også ha møter og samtaler med fagfolk i andre deler av landet.

 Anders nevner eksempel på at han ikke får sagt en setning ferdig før den i andre enden begynner å snakke når det blir forsinkelse på overføring av lyd og bilde. Nyanser i kontakten blir borte og det kan virke litt kunstig. Noen ungdommer blir litt flaue eller opplever at det er litt ubehagelig å vise seg gjennom et kamera.

 De viktige fysiske møte kan aldri erstattes av tekniske løsninger. Når vi skal undersøke om noen trenger øyeblikkelig hjelp eller gjøre vurdering av selvmordsrisiko kan ikke det personlige nære møtet erstattes av lyd og bilde via en PC.

Videosamtaler er ikke for alle. Det mener Tonje Seglem Eigeland. Hun er Abup-ansatt i Lister, Flekkefjord og har gjort mange Pexip-samtaler og møter de siste ukene. Ja, jeg har blanda erfaringer, sier hun. Det er utfordrende med de minste barnehage- og småskole barna. De er ofte urolige og er ikke alltid foran kamera. Da er det viktig at foreldrene bistår i å ramme inn situasjonen.

Jeg opplevde at en gutt slo av kamera og lyden kan bli borte. Da kan det ta tid før noen oppdager det og får aktivert det tekniske igjen. I enkelte områder er det dårlig dekning også. Da blir det signalforstyrrelser som forsinker lyden eller bildet fryser. Vi må logge inn på nytt og vente. Det er forstyrrende for samtalen.

Tonje understreker at før krisen hadde hun ingen erfaringer med Pexip. Nå har hun gjort mange nettsamtaler. I fremtiden vil hun bruke videosamtaler noen ganger i stedet for å ta telefon. Andre ganger for å slippe å reise langt på hjemmebesøk. Det er tidsbesparende, også for de som må reise inn til sykehuset. Jo, det blir et supplement, men det erstatter ikke det fysiske møtet, sier Tonje.

Ute blir det mer på barns premisser. Det er Toralf Tronstad som sier dette. Han har mange års erfaring som familieterapeut i Abup. De siste månedene har han arbeidet mer ute enn vanlig. Toralf forteller om turer i nærområdet rundt sykehuset, men også om hjemmebesøk og spaserturer langs veien. I naturen blir det mer frihet og rom for kreativitet. «Se den fuglen, hør på lydene fra elva!» Her og nå fokus oppstår når vi går tur. Det skjer en forandring, både tanker og følelser, men også tilstedeværelse i situasjonen og i naturen påvirker rammene for samværet. Vi kan bli distrahert, men også gi rom for spontanitet og kreativitet. Det er spennende og det åpner andre kanaler for sansning, opplevelse og erkjennelse.

Han forteller om en gutt som ble mer tilstede i kontakten og han fikk vist helt andre sider ved seg selv. Inne i samtalerommet har han vanligvis ikke så mange ord og er ganske urolig. Ute viser han andre sider ved seg selv, han mestrer hopp og salto på trampolinen som gir grunn til å bli imponert og gi anerkjennelse. Det hadde gutten bruk for.

Bruk av tekniske hjelpemidler og tur i skog og mark er former for alternative samtaler. Begge deler vil bli praktisert framover, tilpasset situasjon og person. Antallet videosamtaler vil antagelig bli mindre. Men, mens vi venter på at smitteverntiltakene ikke skal hindre oss i å få til de beste samtalene så tar vi i bruk teknologien og lenkene for å få til de nest beste møtene og vi opplever «nærhet på avstand».

Gode erfaringen som til nå har vært motivert av smittevernhensyn vil i fremtiden fortsette fordi det øker tilgjengelighet, det er tidsbesparende og bidrar til gode felles opplevelser i samtaler.

Relaterte innlegg
Legg igjen en kommentar